Sverre Spjeldnæs
| Sverre Spjeldnæs | |||
|---|---|---|---|
| Født | 27. feb. 1882[1] Christiania[1] | ||
| Død | 16. apr. 1948[2] (66 år) Vestre Aker[2] | ||
| Beskjeftigelse | Arméoffiser | ||
| Utdannet ved | Krigsskolen | ||
| Barn | Nils Spjeldnæs Johanne Huitfeldt | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
| Våpenart | Hæren | ||
| Militær grad | Major | ||
| Deltok i | Norge under andre verdenskrig | ||
Sverre Spjeldnæs (født 27. februar 1882, død 16. april 1948) var en norsk offiser. Han var bataljonssjef for I/IR 13 i Narvik ved krigsutbruddet i Norge 9. april 1940.
Spjeldnæs tok eksamen ved Krigsskolens øverste avdeling i 1903. Han ble premierløytnant samme år og kaptein i 1911. Han tjenestegjorde som kompanisjef, og gikk fra 1930 i overtallig stilling som major. I det sivile arbeidet han i forsikringsselskapet Pallas, fra 1942 som administrerende direktør.[3]
Han var far til professor i geologi Nils Spjeldnæs, ingeniør Trygve Spjeldnæs og kunsthistoriker og forfatter Johanne Huitfeldt, født Spjeldnæs.
Andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]
Han er særlig kjent for å ha gått i front foran sine soldater fra I/IR 13 under den spektakulære utmarsjen, bløffen, ut av Narvik sentrum om morgenen 9. april foran øynene på de tyske soldatene som hadde beleiret byen, og etter at øverstkommanderende i Narvik, oberst Sundlo, hadde kapitulert.
Den første skuddveksling på norsk jord mellom norske infanterisoldater og tyske infanterisoldater hadde denne gruppen ved Ytre Djupvik, like etter utmarsjen fra Narvik om morgenen 9. april 1940. Under ledelse av den nye avsnittssjefen major Sigurd Omdal og major Spjeldnæs kom denne styrken seg ut av byen og de forsvarte Ofotbanen i en uke. Styrken var på under 190 mann ut av Narvik, men ble på nærmere 210 med dem som allerede var utstasjonert ved Norddalsbrua fra samme bataljon og enkelte andre som kom til senere. 11. april tok de en tysk speiderpatrulje på 14 mann til fange. I et forsøk på å hindre tyskerne i å kunne ta i bruk og ha nytte av banen senere, ødela de 13. april banelegemet og sprengte malmvogner i tuneller, og dagen etter ble Norddalsbrua forsøkt sprengt og ødelagt, men den ble bare delvis ødelagt pga. mangel på sprengstoff. Styrken ble nedkjempet om morgenen 16. april ved og i nærheten av Bjørnfjell stasjon etter harde kamper, samme dag som de skulle ha dratt av gårde for å slutte seg til de øvrige norske styrkene i nord. Fem nordmenn falt 16. april, og en hadde falt dagen før på Spionkopen under et patruljeoppdrag. 6 offiserer og 45 soldater ble tatt til fange. Noen helt få kom seg av gårde til øvrige norske styrker, mens resten kom seg over til Sverige der de ble internert. Tyskerne oppga minst en død i slaget 16. april.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b Folketellingen i Norge i 1910, www.digitalarkivet.no[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Aftenposten, type referanse dødsannonse, utgitt 19. april 1948[Hentet fra Wikidata]
- ^ «Dødsfall». Aftenposten, 20. april 1948.
Kilder[rediger | rediger kilde]
- Abrahamsen, R. (1997). Forsvar av Ofotbanen. Narvik
- Hembre, O. (2017). Et familieanliggende. Oslo
- Sandvik, T. (1965). Operasjonene til lands i Nord-Norge, bind I. Oslo