Spesielle trekkrettigheter

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Spesielle trekkrettigheter (SDR) er eiendeler som øker et lands valutareserver uten noe behov for en faktisk overføring av midler fra andre land.

Metoden blir brukt av nasjonene som er medlem ved Det internasjonale pengefondet (IMF), en SDR representerer et krav til utenlandske valutaer som det kan byttes om til. I dag er den amerikanske dollaren verdens viktigste valuta-aktivum, og SDR blir derfor lite brukt. Noen land, spesielt Kina og Russland (samt FN), favoriserer økte substanser og funksjonene til SDR.

Den nominelle verdien av hvert lands eiendeler blir avledet fra en kurve av verdens valutaer, i dette tilfellet et fast beløp på japanske yen, amerikanske dollar, britiske pund og valutaen euro. Hver enkelt andel av disse fire valutaene bidrar sammen til den nominelle verdien av et SDR som blir revurdert med jevne mellomrom, vanligvis hvert femte år.

SDR er merket med ISO 4217 og har valutakode XDR. Den ble opprettet av Det Internasjonale pengefondet i 1969 og var opprinnelig ment å være den primære eiendelen holdt i utenlandske valutareserver under Bretton Woods fastkurssystemet men etter sammenbruddet av dette systemet tidlig på 1970-tallet, har den hatt en langt mindre viktig rolle i verdenssamfunnet.