Skipsfunnene i Sørenga

Skipsfunnene i Sørenga er et funn av farkoster ved utgravninger på Sørenga i Oslo ved Bjørvika. Det gamle byområdet ligger der Oslo fram til 1624 lå, før det ble gjort om til ladegård for garnisonen på Akershus festning. I 1860 ble området utbygget for å ha moderne infrastruktur for transport og gods, deriblant jernbane, havneanlegg og motorvei. Middelalderbyen som eksisterte fram til bybrannen i 1624, var først og fremst var en havneby mot Bjørvika. Etterhvert ble det gamle havneområdet utbygget i løpet av århundrene,har strandlinjen forflyttet seg med tilslammingen, landhevingen og utfyllinger. Middelalderparken som ble anlagt i 2000 innenfor middelalderbyen Oslo, har et vannspeil som rekonstruerte strandlinjen slik at den fortonet seg i høymiddelalderen.

Bakgrunnen[rediger | rediger kilde]

Deler av havneområdet som farvannet under munning av Akerselva har vært langgrunt, slik at utstikkerbrygger eller fortøyningskasser måtte settes ned i vannet. Sjøbunnen var grunn mot sandstranden som lå på Øra ved munningen av Alnaelva med leire- og siltbunn, så større båter måtte ankre opp et godt stykke fra land. Etterhvert som vannstanden ble lavere, ble kaianleggene og utfyllingene forskjøvet lengre utover i Bjørvika. Etter bybrannen i 1624 bestemte Christian IV at byen skulle flyttes, og et nytt havneanlegg ble anlagt på motsatt side av Bjørvika bak Akershus festning. Men hele området ble berørt av tilslamming og avleiring av sagflis fra oppgangssagene ved Akerselva, og det var problemer for skipsfarten. På 1820-tallet var Bispevika nesten ikke fremkommelig med båt og den innerste delen ble avstengt. Fra midten av 1800-tallet ble området utnyttet for et nytt transportmiddel, jernbanen. Fra slutten av 1700-tallet ble området utbygget for industrivirksomhet som Alunverket og deretter ett nytt havneområde for skipsfarten som flyttes til Loelva. Omlegninger av jernbanenettet har bidratt til utformingen av området i moderne tid, hvilken deler middelalderbyen i to, middelalderparten på Sørenga i vest og Minneparken i øst.

En rekke utgravninger på Sørenga, under dagens E18 og oppe ved vannspeilet har funnet sted en rekke ganger siden 1971, i dette året ble et skipsvrak fra 1300-tallet utgravd. Skipsvraket «Sørenga 1» ble det første skipsfunnet i Oslo fra middelalderen. I forbindelse med bygging av ny E18 over Sørenga i 1992 ble tre middelalderbåter, «Sørenga 2» til «Sørenga 4», gravd ut sammen med to laftekasser. De var funnet ca 200 m nordvest for Mariakirken. Det ble påvist rester av flere laftekasser fra forskjellige perioder og et mulig båtvrak i de neste årene. To nye båter fra 1600-tallet ble oppdaget og utgravd i 1994, «Sørenga 5» og «Sørenga 6».

Et nytt prosjekt i Bjørvika ble startet i 2004 for å etablere ny E18 i senketunnel, den såkalte Bjørvikatunnelen som senkes ned i en grøft i sjøbunnen på en dybde på rundt 8-10 meter. For å unngå ras var grøften gravd ut i en bredde på opptil 120 meter langs tunneltraseen som er 1100 meter lang. Det ble funnet 13 båter i entreprise sjødelen av senketunneltraseen i delområdene Bispevika, Paulsenkaia, Bjørvikautstikkeren og Bjørvika. stort sett alle disse båter er mindre rofartøy, men det største båtfunnet var et seilfartøy, «Sørenga 7» fra 1600-tallet på Sørengautstikkeren.

Sørenga 1[rediger | rediger kilde]

I 1971 ble det første skipsvraket oppdaget på Sørenga, og utgravet av Arne Emil Christensen. Det var et mindre klinkbygget fraktfartøy som var uttjent og deretter deponert i havneområdet ved siden av et bolverk. Vraket som ikke hadde kjølen som var tatt ut, hadde pelemarkangrep i spant og bord, sedimenter som tyder på at skipsrestene måtte ha ligget eksponert i fjæren opptil 20 år før overdekning. Fartøyet var opphugd og etterlatt ettersom kjølen er borte, åtte til ni bordganger var funnet sammen med mastespant midtskips, med 4 spant foran og 7 aktenfor.

Takket være keramikk funnet ombord i farkosten er det antatt at den var deponert i begynnelsen av 1400-tallet. Selve vraket er datert til ca. 1350.

Det har vært mulig å rekonstruere fraktfartøyet på grunnlag av skipsrestene. «Sørenga 1» har vært ca. 12-14 meter langt med 12-14 bordganger på hver side av kjølen i skroget, med en kraftig tverrbjelke midtskips i forkant av masten som hvilet på det første spantet forut, med opptil tolv spanter med mellomrom på 65 cm. Overgangen mellom bunn og skipsside, kalt «slaget», ligger ved 7. bordgang.

Ved spant 12 ble det oppdaget merker på bordgangene som viser at det hadde vært to spant med bare 10 cm mellomrom. Man vet ikke om dette var som forsterkningen for et sideror eller en reparasjon. En rest av akterstavn med rustspor kan tyder på at fartøyet muligens hadde stavnror. Det er mulig at «Sørenga 1» hadde et skifte fra siderør til stavnror i 1300-tallet.

Sørenga 2[rediger | rediger kilde]

Det første fartøyet som ble funnet under E18-utgravningene i 1990-årene, har trolig sunket sammen med to andre fartøyer ved laftekassene mot slutten av 1300-tallet eller begynnelsen på 1400-tallet. Som «Sørenga 1» var de tre middelalderfartøyer «uttjent» og deponert. Sedimentene rundt båtvrakene viser at disse har havnet i sjøbunnen en gang i første halvdel av 1400-tallet, og dendrokronologiske undersøkelser tyder på at disse var fra det forrige århundret.

«Sørenga 2» som lot seg rekonstrueres, var ca. 15-16 meter langt og 4 meter bredt som et drektig fraktfartøy, bygget i Sørøst-Sverige eller øst på de danske øyer med en levetid på over femti år etter sjøsettingen. Trevirket i skipet har blitt datert til ca. 1355, når treet ble hugget.

Kjølen som målte 10,02 meter, er T-formet som går over i Y-form (spunning) mot for- og akterenden. Skroget hadde tilsammen 13 bordganger av eik, klinket sammen med jernnagler. På styrbord side ble fem innvendige bord, garneringsbord, funnet spikret til spantene. Det kan være gjenbrukte hudbord fra andre skip som var lagt inn for å beskytte lasten. Spantene har en mellomrom på 90-90 cm fra midt til midt. Skipet har hatt stavnror ettersom merker etter beslag er funnet på akterstavnen.

Sørenga 3[rediger | rediger kilde]

Dette fartøyet er dendrokronologisk datert til ca. 1320 som et mindre klinkbygget seilfartøy. Pollenanalysen viser et norsk pollenspektrum, og det er antatt at Aust-Agder eller Bohuslänkysten var byggested for denne farkosten som opprinnelige var 12-13 meter langt med 2,0 til 2,5 m høyde fra kjøl til esing.

«Sørenga 3» har hatt et lite fordekk, og kjølen er av eik, lengde 8,6 m fra bakkant akterstevn til forkant lot. Midtpartiet ble ødelagt av nedgravning i moderne tid, men spor på kjølen viser at det var meget slitt med større tykkelse ved sjøsettingen enn 17 cm. Båten hadde opptil 16 spanter, hovedsakelig eik med unntak av en bunnstokk i furu, med en spantavstand på ca. 60 til 80 cm.

Treemner av furu funnet på fartøyet muligens kom av reparasjoner ettersom det kan ha vært sjøsatt som en konstruksjon av eik. Enkelte bordganger i skroget var av furu, dessuten var hudbordene kløyvet på en forskjellige måte i sammenligning med «Sørenga 1» og «Sørenga 2». Forskjellige spor etter reparasjoner for å forlenge levealderen på fartøyet er funnet, som nye hudbord lagt utenpå huden, trekantede lister fastholdt med klamper på utsiden av huden og nye klinknagler som erstattet de eldre i bordgangene. Fartøyet kan ha hatt en levealder på åtti år.

Sørenga 4[rediger | rediger kilde]

Det tredje og siste middelalderfartøyet som var funnet og utgravet i 1992-93, var formodentlig et lokalt fartøy som har vært gammelt da det gikk ned, trolig samtidig med «Sørenga 3» fra siste halvdel av 1400-tallet. Bare fragmenter av båtvraket har blitt oppdaget og undersøkt, slik at en rekonstruksjon er ikke enkelt. Trolig var båten ca. 11-12 meter lang med en kjøllengde på ca. 8 meter. Bare seks bordganger på styrbord side og fire på babord er bevart etter skroget som var nesten helt oppløst, bare mindre rester av spantene har blitt funnet.

Båten kan ha vært bygd i Oslo eller området omkring ifølge pollenanalysen, trevirket er dendrokronologisk datert til perioden 1320-1360. Mye av skroget er bygd i furu, så det er derfor sannsynlig at båten er bygget i Norge. Man vet ikke om den hadde seil, for det er ikke funnet masteband eller kjølsvin ovenpå kjølen som er fremstilt i helstokk av eik, bevart i en lengde på 6,08 meter.

Sørenga 5[rediger | rediger kilde]

To båter fra 1600-tallet ble funnet i forbindelse med utbyggingen av E18, «Sørenga 5» og «Sørenga 6» lå på det samme funnstedet. Begge var velbrukt og kan ha ligget fortøyd for reparasjon, mesteparten av utstyret var borte. Muligens var de deponert som middelalderfartøyene eller etterlatt til seg selv utenfor Sørenga.

«Sørenga 5» er et mindre klinkbygget seilhandelsfartøy som er svært grovt bygget, med tett og uregelmessig banding (spantene) med stor overlapping på hudbordene. Dette synes å være vanlig på klinkbygde farkoster på 1500- og 1600-tallet. Det er opptil 15 meter lang, bygget med rettkløyvd eik i Sørvest-Sverige, for eksempel Halland. Båten er dendrokronologisk datert til ca. 1610. Rettkløyvd eik betyr at bordene er kløyvet ut av stokken, slik at stokkens kjerne blir liggende midt i bordet, eller bordet dekker hele stokkens tverrsnitt.

Det er funnet trenagler som feste av huden mot spantene, som er plassert i overlappen mellom hudbordene. Dette er et østnorsk fenomen i tidlig moderne tid etter middelalderen, ettersom båtbyggerne i Vestlandet fremdeles plassere trenaglene midt i hudbordet når man skulle feste sammen bordgangene og spantene. Men det har ikke vært mulig å finne ut om fartøyet har vært spissgattet eller om det har hatt et akterspeil.

Sørenga 6[rediger | rediger kilde]

Denne båten som er sannsynligvis en færing, er spissgattet og «smekkert dimensjonelt», som kan ha vært rigget med et lite seil. Lengste avstand mellom de bevarte delene av for- og akterstevn er fem meter. Det er funnet spor etter mange reparasjoner på båten, så den er trolig sunket på grunn av elde. Den er fra 1600-tallet.

Sørenga 7[rediger | rediger kilde]

Det arkeologiske senketunnelprosjektet som startet i 2005, fortsatte fram til 2008 med flere vrakfunn og mye arkeologisk funnmateriale i de tre områder eller entrepriser, Havnelageret, sjødelen av Bjørvika og Sørengautstikkeren. Det største båtfunnet ble gjort på Sørengautstikkeren og utgravet i 2006, «Sørenga 7» som var datert til 1665 ved hjelp av dendrokronologi.

Båten var ca. 9,4 meter lang og kunne rekonstrueres, er totaldokumentert digitalt i 3D, og en modell av båten er bygd. Både for- og akterstavn er bevart, med ti bordganger på hver side av kjølen. Det hadde et lite dekk akterut, mens resten av båten var åpen. Det var et lokalt handelsskip som kan ha blitt brukt til trelast.

Den har trolig sunket i siste del av 1600-tallet eller begynnelsen av 1700-tallet. Farkosten var funnet under bryggen på Sørenga fra slutten av 1800-tallet og dermed på landsiden av traseen der senketunnelen skal ligge.