Skøyterevolusjonen i 1963

Legg til lenke
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Magne Thomassen ble nummer fire da nordmennene tok firedobbelt under EM 1963 i Göteborg. Foto fra VM 1967 på Bislett.
Foto: Ron Kroon / Anefo
Fred Anton Maier ble nummer ti i EM 1963, men gikk til topps fem år senere.
Foto: Ron Kroon / Anefo

Skøyterevolusjonen i 1963 er et mye nyttet betegnelse for å beskrive den framgangen norske skøyteløpere opplevde sesongen 1962/63.

Historikk[rediger | rediger kilde]

I sesongene 1961 og 1962 var norsk skøytesport preget av stagnasjon. Norske skøyteløpere oppnådde beskjedne plasseringer i internasjonale mesterskap. Trenerutvalget i Norges Skøyteforbund innså at noe måtte gjøres. De etablerte kontakt med Stein Johnson som var godt orientert om moderne prinsipper for trening. Johnson hadde sin bakgrunn fra friidretten og var blant annet OL-deltager i diskos i 1948 og 1952.

Johnson ble ansatt som trener i skøyteforbundet 15. mars 1962, og 28. april samme år ble det arrangert et orienteringsmøte på Helsfyr Hotell der Johnson la fram sine ideer om trening. Dette er regnet som starttidspunktet for skøyterevolusjonen i Norge.

Et av de bærende elementene i Johnsons treningsprinsipp var periodisering av treningsopplegget. Det vil si at det måtte anvendes ulike treningsmetoder alt etter hvor man befant seg i sesongforberedelsene: I grunntreningsperioden er det mengdetrening som gjelder. Mengdetrening med relativt lav intensitet (ca 70%) utvikler nye blodårer, kapillarer, i musklene. Når kapillarårenettet er utviklet kan muskulaturen absorbere mer oksygen som fraktes rundt til musklene gjennom blodårene. Det blir også større kapasitet til å frakte slaggstoffer vekk.

Etter perioden med mengdetrening, når sesongen nærmer seg, må intensiteten på treningene økes og komme opp mot det intensitetsnivået man opplever i konkurransesituasjoner. Med Stein Johnsons prinsipper skjedde dette gjennom intervalltrening, gjerne i bakker. Under slik tempotrening utvikles kroppens kapasitet til å tåle oksygenunderskudd ved å forskyve trøtthetsgrensen gradvis. Denne treningsformen kalles anaerob trening, mens balansert mengdetrening, der okysgentilførelsen er tilstrekkelig for å utføre muskelarbeidet, kalles aerob trening. Det var et viktig prinsipp for Johnson at den anaerobe treningen først ble benyttet etter at den aerobe treningen hadde bygget ut kapillarårenettet. De løperne som var med på Johnsons opplegg fikk treningsprogram som de skulle følge. Pulsmåling for å kunne styre intensiteten var en viktig del av treningsopplegget. Dette var nytt for skøyteløperne som var tiltalt av den systematikken som Johnson førte inn i sesongforberedelsene.

Stein Johnson vektla også en detalj som det hadde vært lite oppmerksomhet rundt tidligere. Han presiserte at det var viktig å «varme opp» kroppen før løpene. Ved fysiske øvelser før konkurransene ble det fart i blodforsyningen til de arbeidende musklene. Da kunne løperne tillate seg høyere åpningsfart. Tidligere var det vanlig å benytte de første rundene av selve løpet til å gå seg varm.

I tillegg til det fysiologiske elementet i treningsarbeidet la Johnson mye vekt på det psykologiske. Dette var også en hovedgrunn til at han involverte utøverne i treningsopplegget og forklarte hvordan treningen virket på kroppen. Dette ga ekstra motivasjon til å gjennomføre programmene. Det føltes også stimulerende at Johnson ga utøverne medansvar for å spesialtilpasse opplegget ut ifra den enkelte løpers forutsetninger. Han presiserte at alle programforslag var veiledende og noe den enkelte måtte moderere etter egne forutsetninger.

Gjennom disse nye treningsmetodene som løperne forstod, fikk de øket selvtillit i møtene med konkurrentene vinteren 1963. De fikk av Johnson vite, og de trodde det selv, at ingen andre nasjoner hadde kommet lengre i treningsmetoder enn dem selv. En av dem som hadde nytte av dette psykologiske overtaket var unggutten Per Ivar Moe som kom med i forbundets nye treningsopplegg som 17-åring i 1962. Han har senere fortalt at vissheten om det treningsmessige overtaket de hadde, satte ham i stand til å ta ut ekstra krefter i avslutningen av skøyteløp, noe han blant annet viste i de klassiske avslutningsrundene på 1500 meter i EM og VM i 1965.

De norske skøyteløperne opplevde stort sett alle store sportslige framganger allerede i 1963-sesongen. Det store gjennombruddstevnet var landskampen mot Sovjet på Bislett i januar 1963. Der gikk fire norske løpere under Boris Sjilkovs legendariske 5000-meterrekord på 7.45.6. fra 1955. Knut Johannesen, som trolig hadde lagt opp dersom ikke Stein Johnson hadde kommet inn som trener, ble ny verdensrekordholder med 7.37.8. Nils Aaness satte ny verdensrekord i den store firekombinasjonen. Den samme Aaness ble europamester i Göteborg seinere på sesongen. Der var den norske suksessen tilnærmet total, med firedobbelt norsk i teten sammenlagt.

I samtid og ettertid har Stein Johnson fått en stor del av æren for de store fremgangene norske skøyteløpere opplevde fra 1963-sesongen. To av de sentrale løperne under revolusjonen, Per Ivar Moe og Knut Johannesen, er overbevist om at de nye treningsprinsippene løftet dem prestasjonsmessig. Det var også i 1963-sesongen at den nye nylontrikoten ble tatt i bruk av skøyteløperne. Det er ubestridt at den nye trikoten førte til tidsmessig fremgang, men den må dele æren for fremgangen med den nye og mer systematiske treningsmetodikken som Stein Johnson innførte.

Seinere på 1960-tallet måtte norske skøyteløpere tåle hard konkurranse fra nederlandske skøyteløpere, særlig fra Ard Schenk og Kees Verkerk. De tok i større grad enn de norske løperne i bruk skøytespesifikke øvelser, også i grunntreningsperioden. Stein Johnson hadde ikke spesialkompetanse på skøyter, og hans program hadde visse mangler på det skøytespesifikke feltet. De seinere år har også forhold rundt ernæring og kosthold vært mer vektlagt enn de var tidlig i 1960-årene.

Kilder[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Skøyterevolusjonen_i_1963&oldid=23029407»