Sea Tigers
Sea Tigers er den maritme delen av separatistbevegelsen LTTE, og Sjøtigrene som de het på norsk, ble grunnlagt i 1984. Sjøtigrene hadde et antall små, men svært effektive angrepsfartøy, og de hadde også en rekke mindre og mellomstore sivile fartøy. Sea Tigers hadde vist seg som en svært dugelig motstander overfor Sri Lankas marine. Sjøtigrene ledes av oberst Soosai og hadde sin hovedbase i den lille kystbyen Mullaittivu nordøst på Sri Lanka. Sjøtigrene med deres aggressive krigføring til sjøs har gjennom årene senket over 30 lankesiske marinefartøy, både patruljebåter, frakteskip og en katamaran.
Innhold |
Sjøtigrenes bakgrunn [rediger]
Etter hvert som Tamiltigrenes opprør bredte seg innså ledelsen at de trengte en maritim styrke, Sri Lanka er en øy og styrkens forsyninger måtte ofte smugles inn sjøveien. Lederen for LTTE, Velupillai Prabhakaran vokste opp i kystlandsbyen Valvettithurai, hvor smugling sjøveis til og fra India var vanlig forekommende. Prabhakaran uttalte tidlig følgende:
- Geografisk er sikkerheten til Tamil Eelam knyttet til havet. Det er bare når vi er sterke på havet og bryter fiendens dominans der at vi vil klare å holde landområdene vi frigjør og drive fienden ut fra vårt hjemland.
Sea Tigers ble grunnlagt i 1984 men eksisterte uformelt før det. De første årene var de viktigste gjøremålene smugling av personell og utstyr mellom LTTEs baser i Tamil Nadu og Sri Lanka, spesielt til og fra Jaffna. Etterhvert som Sjøtigrene fikk mer erfaring startet de med offensive operasjoner mot SLN (Sri Lankas marine).
Operasjonell kapasitet [rediger]
Sjøtigrenes offensive våpen er lette fiberglassbåter, disse kan være opptil 15 meter og vanligvis utstyrt med fire 250 hk utenbordsmotorer. Bestykning er en blanding av lette og tunge maskingeværer, miltraljøser og kanoner med kaliber fra 20 – 33 mm, og granatkastere. Sea Tiger angrepsbåtene er kun på havet under operasjoner og øvelser; når angrepet eller øvelsen er over lastes de opp på store båthengere og gjemmes i de tette junglene sørvest av Mullaittivu. Om nødvendig kan båtene også fraktes over land til vestkysten av Sri Lanka på disse båthengerne.
Sjøtigrene bemannet også et antall større handelsfartøy (under flere flagg) som de brukte for å smugle inn utstyr fra andre nærliggende land. Da LTTE ikke kontrollerte noen større havner må alt utstyr lastes over på mindre fartøy som kan losses på strendene. Sjøtigrene har også angrepsdykkere, og disse har blitt brukt i minst en operasjon hvor et større fraktefartøy ble senket ved SLNs base ved KKS (Kankesanturai), ved nordspissen av Jaffnahalvøya.
Sjøtigrenes personellstyrke var mellom 2-3 tusen kvinner og menn, kvinnene bemannet båter på lik linje med sine mannlige kolleger. Antallet i tjeneste kan varierte avhengig av operasjonelle behov. Lokale fiskere og bønder i LTTE kontrollerte områder var «sovende» kadre, og kan aktiviseres hvis den gjeldende våpenhvilen avsluttes. Lokale våpendepoter er gjemt i jungelen nær landsbyer.
Sjøtigrenes teknologi og taktikk [rediger]
Sjøtigrene hadde under krigsårene vist seg meget oppfinnsomt med en villighet til bruk av utradisjonelle løsninger på militære oppdrag man undertok seg, og kan med rette kalles verdens eneste sjøgerilja med kapasitet for undervannsangrep. Sjøtigrene under deres konflikten med myndighetene hadde blitt en foregangsgruppe for utviklingen av nye taktikker og teknikker, spesielt innenfor maritime terrorisme. En selvmordsavdeling innenfor sjøtigrene, kalt De Svarte Sjøtigrene, skulle dannet et forbilde for andre terroristorganisasjoner verden rundt som oppvist interesse for maritim terrorisme, med deres selvmordsbåter og bruk av angrepsdykkere i selvmordsoppdrag samt undervannsfarkoster for anslag på militære fartøyer selv langt ut i havet.
Selvmordsscootere og angrepsdykkere [rediger]
Siden slutten av 1980-tallet hadde sjøtigrene forsøkt å skaffe seg dykkerutstyr for infiltrasjonsoppdrag inn i militære havnesteder, og klarte til slutt å få tak på militære spesialdykkersett som gjør det vanskelige å oppdage dykkerne under vannet. Deretter hadde sjøtigrene vært i besittelse av teknologi omkring dykkerutstyr til militære formål for å gjennomføre sabotasjeoppdrag og selvmordsangrep siden 1993, det er kjent at det hadde vært forsøk på kjøp av små nedsenkbare båter kalt SVD (swimmer delivery vehicles), men istedenfor skal sjøtigrene selv ha utviklet fram semi-undervanns «menneskelig torpedoer» eller «selvmordsscootere» både for frakt av eksplosivene opptil 50 kg og direkte angrep.
Disse selvutviklede selvmordsscootere hadde vært brukt ved flere anledninger i løpet av krigsårene kanskje helt fram til ganske nylige. Ettersom en slik scooter er delvis under vann med bare en liten tohestekrefters utenbordsmotor, er denne vanskelig å få øye på selv med avanserte sensorer som radar. Operatøren ligger beskyttet bak et pansret skjold, og når målet var innenfor rekkevidde for direkte angrep opptil mellom 100 og 200 meter vekk, går operatøren til direkte angrep ved å akselerere.
Fjernstyrte miner og andre eksplosiver [rediger]
Siden begynnelsen av 1990-årene hadde sjøtigrene benyttet en rekke ulike eksplosiver i sine operasjoner, og har tatt i bruk fjernstyrte miner, deretter improviserte miner med utgangspunkt i husholdningsprodukter som riskokere. Sjøtigrene har også brukt friflytende miner, men kun for å ramme et spesifikt mål i trang farvann, oftest i en lagune eller kanal, vennlige fartøyer oftest ble varslet om sjøtigrene skulle legge ut miner i forholdsvalgte posisjoner.
Sjøtigrene etter mars 1993 hadde utviklet fram to ulike typer undervanns IED (Improvised Explosive Device) som skulle plantes av angrepsdykkere. Den første var designet for å bli festet til roret eller propellen på båter, den andre var designet for å bli limt fast på skroget til fartøyet ved bruk av svart glyserolblanding. Begge typer ble aktivisert av tidsinnstilte utløsermekanismer som ble startet av angrepsdykkeren som hadde tatt seg fram til fartøyet med undervannscooteren. Sjøtigrene hadde fått tak på batteridrevne undervannsscootere fra Danmark ved oppkjøp i 2003, tilsammen var 34 stykker kjøpt og levert til LTTE kort etterpå. Men det er kjent at froskemenn var også sendt i selvmordsoppdrag med fastspente eksplosiver på kroppen for å sprenge seg sammen med fartøyet som entens ble senket eller sterkt skadet.
List og bedrag i selvmordsangrep [rediger]
Sjøtigrene hadde utviklet ulike taktiske oppskrifter for deres sammenstøter med myndighetenes sjøstyrkene SLN (Sri Lanka Navy) i løpet av 1990-årene, men en viktig del av deres taktikk gikk ut på bruk av list og bedrag for å gjennomføre angrep på godt bevoktede mål selv inne i de militære havneanleggene som i Trincomalee. Sjøtigrene under et slikt angrep gjerne tok i bruk dekning som ved å følge etter større fartøyer og dermed kom nær på deres mål for deretter å gå til angrep. Aktiv kamuflasje og bruk av list for å ha størst mulig overraskelsesmoment på deres fiender i SLN som å skjule seg blant fiskebåter og andre fredelige fartøyer for deretter å komme overraskende på forbigående patruljebåter, var viktig for de svarte sjøtigrenes gjennomføringen av deres aksjoner.
Under de mange regulære sjøslagene i krigsårene deltok de svarte sjøtigrene ved siden av sjøtigrene som integrerte disse inn i egne sverm-taktikk sammen med de større fartøyer som Muraj-klasse angrepsfartøyer og mindre hurtiggående båter. Under sjøslaget utvekslet begge parter sterk beskytning som deretter gjorde sikteforholdene vanskelige, spesielt når det var dårlige sikte fra før. I forbindelse med sverm-taktikken ved bruk av numeriske overlegne sjøstyrker ble det sendt ut selvmordsbåter som forresten var meget hurtiggående og vanskelige å oppdage på lengre avstand, når man kom nær patruljefartøyene under kampene. Selvmordsbåten som hadde et noe spesielt utseende for å ikke bli oppdaget av sensorer som radar, ofte hadde påmonterte «spikerplater» for å spikre seg fast på målfartøyet, men også for å utløse sprengladningen i selvmordsbåten. Andre selvmordsbåter kan blir kamuflert som fiskebåter eller vanlige båter.
Undervannsfartøyer [rediger]
Under en regjeringsoffensiv i det nye året 2009 kom regjeringssoldatene over en båtverft langt inn på landet ved Udayarkattukulam innsjøen i Mullaittivu-distriktet, og der fant de en større ubåt på 10,3 meter lengde og tre andre mindre undervannsfartøyer den 29. januar. Disse fire undervannsfartøyer var fremdeles under konstruksjon, men den største var nesten helt ferdigbygget og lastet opp på en båthengervogn. Oppdagelsen av ubåten kom som en stor overraskelse på militærobservatørene som hadde vært lenge kjent med sjøtigrenes ambisjoner om å skaffe seg undervannsfartøyer.
Sjøtigrene hadde i meget lang tid forsøkt å skaffe seg undervannsfarkoster helt siden 1990 med vekslende hell og det er kjent at det hadde vært flere forsøk på å kjøpe seg mini-ubåter fra Nord-Korea, Sør-Afrika og Ukraina gjennom 1990-tallet. Allerede i juli 1990 startet sjøtigrene et hemmelig prosjekt i Tiruvanmiyar, Tamil Nadu staten i India i et lokalt båtverft omkring byggingen av et undervannsfartøy. Men krigen som hadde brutt ut mellom de indiske fredsbevarende styrkene og LTTE, tvunget de ansvarlige for prosjektet til å flytte deres virksomheten til Pattipulam i Madras. Byggingen ble dessuten sterkt forsinket av de malaysiske myndighetenes beslagleggelsen av lastefartøyet MV «Sunbird», som hadde med seg vitale komponenter for undervannsfartøyet. Politiet oppdaget dette ved 20. april 1992 og deretter ble restene av undervannsfartøyet beslaglagt av den indiske marinen.
I Thailand hadde thaisk politi utenfor Phuket arresterte den norske statsborgeren og tamilen Christy Reginald Lawrence den 9. april 2000 ombord på hans hurtigbåt som hadde vært lastet med smuglervarer deriblant drivstoff, mat og militære artikler som GPS utstyr, satellittelefoner, uniformer og en avansert sonar. Sjøpolitiet etter arrestasjonen tok ham med til skipsverftet Seacraft Co. Ltd på Koh Si-rae, Phuket der de oppdaget en halvbygd minubåt på 5,2 meter lengde, trolig ment for frakt av militære artikler og annet til sjøtigrenes basene i Sri Lanka. Etter avslørningen erklærte den srilankiske ambassadør Karunatilaka Amunagama i Thailand at myndighetene hadde funnet og beslaglagt en likende miniubåt på Jaffna-halvøya tidlig i 1990-tallet. Lawrence ble løslatt og deretter deportert til Norge i desember 2000. Han hadde importerte komponenter blant annet fra Norge, til Phuket for byggingen av ubåten.
Større Sea Tiger operasjoner [rediger]
Under flere av LTTEs offensiver hadde Sjøtigrene landsatt tropper for å utflanke SLA (Sri Lankan Army, regjeringshæren), sist kjente tilfelle var når LTTE angrep utbrytergruppen til Karuna på østkysten i 2004. Den mest avgjørende bruken av slike kombinerte operasjoner var ved kampen om Elefantpasset våren 2000, da om lag 1500 LTTE kadre ble landsatt bak SLAs fremskutte posisjoner på de nordre strender av Jaffna-halvøya for deretter å ta seg fram til Pallai nord for Elefantpasset militærbasen. Før det var den mest kjente kombinerte operasjon erobringen av Mullaittivu i 1996, hvor SLA mistet over ett tusen soldater med alt sitt utstyr.
Sjøtigrenes hurtiggående patruljebåter og mindre selvmordsbåter hadde engasjert og senket over 30 SLN hurtiggående patruljefartøyer (2006). De hadde også angrepet SLNs viktigste marinebase i Trincomalee og senket en av SLNs to katamaraner (av Kværner-Fjellstrand typen, bygget i Singapore). Disse katamaranene blir brukt til troppetransport og det var et stort tap for SLN.
Selv om det benektes utad så sto Sjøtigrene bak senkingen av den kinesiske tråleren «Fu Yuan Ya 225» den 20. mars 2003, det skapte en større krise og truet våpenhvilen. Mannskapet på tråleren besto av 26 sjømenn (23 kinesere og 3 singalesere). 9 fiskere overlevde senkingen (8 kinesere og 1 singaleser). Tråleren, sammen med søsterskipet «Fu Yuan Ya 226» ble mest sannsynlig brukt av Sri Lankas regjering for å samle elektronisk etterretning, fartøyenes ulike antenner ga en klar indikasjon på det.
Analytikeres vurdering av Sjøtigrene [rediger]
Den anerkjente Jane's International Defence Review skrev i en rapport om Sri Lanka at Sjøtigrene «har engasjert Sri Lankas marine med en hittil enestående suksess». En rapport fra Woodrow Wilson School of Politics and International Affairs for the Centre for Strategic and International Studies anslår at Sjøtigrene har ødelagt mellom 30-50 av SLNs flåte av patruljebåter senest i året 2006.
Sjøtigrenes suksess kom som et resultat av ulikhetene mellom SLN og ST (Sea Tigers). Motivasjon og moral blant ST kadrene kan bare beskrives som ekstrem høy. ST var heller ikke avhengig av kommunikasjon med land under sine operasjoner og det gav dem større fleksibilitet. Skipssjefer ombord på SLNs fartøyer tok ikke initiativ men ventet på ordre fra land. Grundig etterretning er basis for STs operasjoner. Detaljerte og dristige operasjoner utføres under tilnærmet radiotaushet.
Grunnlaget for STs offensive operasjoner kan beskrives som «hit and run», de gjorde ikke noe forsøk på å kontrollere havområder, men holdte SLN presset ved sine uventede nålestikksangrep i Sri Lankas nordlige og østlige kystområder. Noen analytikere anså at ST hadde adoptert den moderne sjøkrigsteorien med «Versatile Maritime Force» som brøt med det tradisjonelle synet på sjømakt. STs operasjoner bør også sees som et klart eksempel på asymmetrisk krigføring.
Sea Tigers strategiske betydning [rediger]
LTTE kontrollerte (2006) den nordlige delen av Sri Lanka, bortsett fra Jaffnahalvøya; regjeringsstyrkene i Jaffna blir etterforsynt med marinefartøy fra marinebasen Trincomalee på østkysten. Basene til Sjøtigrene var vel plassert for å angripe disse skipningene og det hadde tvunget SLN til å holde et stort antall hurtiggående patruljebåter i beredskap. Sjøtigrene hadde også kapret og tatt over lasten til minst to regjeringskontrollerte lastefartøy. På grunn av at SLA/SLN mottok satellittfoto fra midten av 90-tallet hadde operasjonsmønsteret endret seg. For å unngå SLAF (Sri Lanka Air Force) var ST svært bevegelige. Ennvidere hadde krigen mot regjeringstyrkene gjort STs taktikk enda mer fordekt enn i styrkens tidlige dager. På havet innebærer dette blant annet små fiskebåter utstyrt med skjulte claymoreminer for å skade/senke SLNs patruljefartøy når de inspiserer fiskebåten.
Sjøtigrene hadde på mange måter tilpasset seg og kjempet på like fot med en mer moderne og større marinestyrke; dette grunnet deres taktiske tilpasning til SLNs operasjonsmønstre og reaksjonstid.
Sjøtigrenes tap av basene [rediger]
I forbindelsen med den srilankiske regjeringshærens offensivene i løpet av årene 2007 og 2008 hadde sjøtigrene blitt presset tilbake fra deres operasjonsområdene langs vestkysten helt sørover til Mannar-halvøya og langs østkysten mellom Jaffna-halvøya og Trincomalee-distriktet. Tapet av deres strategiske viktige sjøbasene i Nachchikuda på vestkysten 30. oktober 2008 og i Alampil samt Chemmalai på østkysten ved 4. desember 2008 hadde tvunget sjøtigrene lengre nordover.
Tross gjentagende sjøslager mellom sjøtigrene og SLN hadde ingen vunnet et avgjørende oppgjør til sjøs, men det ble regjeringshæren som avgjorde sjøkrigen ved å ta basene, dessuten hadde SLN sendt inn deres lettvektede kampbåter kommandert av SBS og RABS enhetene i de grunne farvannene langs kystene. Under meget kraftig press av SLNs sjøstyrkene og SLAs styrkene til lands måtte sjøtigrene retirerte tilbake til Jaffna-lagunen og deretter inn i stredet mellom Jaffna-halvøya og resten av landet. Der kom de under angrep av kamphelikoptre, fly og artilleri etter Pooneryn-halvøya falt den 15. november til regjeringens kontroll.
Til slutt måtte sjøtigrene foreta en evakuering av troppene med deres utstyr og ammunisjon fra Jaffna-halvøya i de første dagene inn i året 2009. Flere tusener tamiltigrene antakelige hadde blitt overført over Chundikulam-lagunen fra Jaffna-halvøya til Mullaittivu-distriktet, men under stadige flyangrep som ødelagt et antall krigsfartøyer. På den 14. januar 2009, hadde de siste motstandsreder i Chundikulam blitt nedkjempet av styrkene fra 55. divisjon som oppdaget at byen med dens havn var forlatt i all hast slik at de kom over et stort antall ødelagte og forlatte motorkjøretøyer og sjøfartøyer. Det har blitt oppgitt at opptil 150 fartøyer, de fleste mindre båter, var tatt av regjeringssoldatene.
Med tapet av Chundikulam-lagunen hadde sjøtigrene mistet deres tidlige kontroll over hele kyststripen i den nordlige delen av landet fra vest til øst. Bare havnen i Mullaittivu medregnet Nanthikandal-lagunen og andre mindre havnesteder var fremdeles under kontroll av LTTE ved midten av januar. Et antall aktive kampfartøyer i tjeneste for sjøtigrene med deres gjenværende base i Mullaittivu havn som sett under et sjøslag i farvannet utenfor Mullaittivu den 19. januar, hadde eksistert fram til byen Mullaittivu falt den 25. januar. Men SLN har konsentrerte deres sjøstyrkene på østkysten for en blokade til sjøs av den siste resten av kysten som fremdeles er under LTTEs kontroll. Etter regjeringsstyrkene inntok Mullaittivu, ble sjøtigrene inngjerdet inn i en stadige minskende kyststripe på østkysten.
Det siste større havnestedet Chalai som fremdeles var under kontroll av LTTE med fasiliteter som hadde vært benyttet av sjøtigrene, ble til slutt erobret av regjeringsstyrkene den 5. februar 2009. Dermed har sjøtigrene mistet alle sine sjøbaser på både vestkysten og østkysten sammen med mesteparten av deres infrastruktur inkludert verfter for båtbyggeri og verksteder langt inn på landet. Den 6. februar skulle et flyangrep av det srilankiske flyvåpenet ha ødelagt en toetasjers bygning i Puthukkudiyiruppu-området som tilhørte oberst Soosai. Han overlevde flyangrepet. Ved 19. februar hadde regjeringssoldatene inntatt landsbyen Ampalavanpokkani der de fant en baseinstallasjon for sjøtigrenes angrepsdykkerne.
Eksterne lenker [rediger]
- Artikkel i "Janes" om Sea Tigers senking av en katamaran fra Sri Lankas marine (engelsk)
- Artikkel på nettsidene til Sri Lankas regjering om den såkalte «kinesiske trålersaken» (engelsk)
- BBC rapport om den «kinesiske trålersaken» (engelsk)
- Artikkel om Sea Tigers angrep på fergen «Pearl Cruise II» den 11. mai 2006 (engelsk)
- LTTE underwater vehicles found
- LTTE Tamil Tiger Terrorist Activities in Thailand
- Norsk rapport om Maritim Terrorisme
