Roche-grensen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Et flytende legeme som holdes sammen av sin egen gravitasjon og som befinner seg i bane rundt en planet. Langt utenfor Roche-grensen er den praktisk talt sfærisk.
Nærmere Roche-grensen deformeres den av tidevannskreftene.
Innenfor Roche-grensen kan ikke massens egen gravitasjon holde legemet sammen, derfor begynner den å brytes opp.
Partiklene nærmest planeten roterer raskere enn de langt ifra.
Variasjonen i omløpshastigheten får partiklene til å danne en planetarisk ring.

Roche-grensen er den avstanden hvor et himmellegeme ikke lengre kan holdes sammen av sin egen gravitasjon på grunn av tidevannskreftene fra et annet himmellegeme. Et lite himmellegeme, eksempelvis satellitter eller kometer, som kretser rundt et større himmellegeme, som for eksempel en planet eller stjerne, vil slites i stykker av de varierende gravitasjonskreftene fra det større legemet dersom det kommer innenfor Roche-grensen. Innenfor Roche-grensen har materiet en tendens til å spre seg ut og danne et ringsystem. Utenfor grensen danner materiet sammenhengende klumper. Begrepet har fått sitt navn etter den franske astronomen Édouard Roche, som var den første til å oppdage denne teoretiske grensen i 1848.

Roche-grensen må ikke forveksles med Roche-lob, som også er kalt opp etter Édouard Roche og som beskriver grensen for når et objekt som går i bane rundt to objekter vil fanges av det ene eller det andre.

astronomistubbDenne astronomirelaterte artikkelen er dessverre kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.