Riksridder

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

En riksridder (tysk Reichsritter) var i Det tysk-romerske rike en riksumiddelbar ridder (ritter). Ridderen, hans familie og undersåtter var altså ikke underlagt andre lensherrer enn keiseren. Dermed var riksriddernes territorier (herligheter) strengt tatt selvstendige stater, selv om de var små og ofte bare omfattet en borg eller noen få bygninger med tilhørende land. Riksridderne var imidlertid ikke regnet som riksstand og kunne ikke møte på riksdagene. Med grunnleggelsen av Rhinforbundet i 1806 ble tittelen avskaffet og riksriddernes territorier ble innlemmet i nabostatene (mediatisert).

Langt fra alle riddere i Det tysk-romerske rike var riksriddere. De fleste riddere var underlagt andre, høyadelige lensherrer. Riksriddertittelen innebar altså privilegier som gikk utover selve ritterrangen. Riksridderne representerte de gjenværende kongelige/keiserlige lavadelige følgesmenn (vasaller) som hadde klart å bevare sin uavhengighet fra større territorialherrer. Delvis kom de fra edelfrie slekter, delvis var de opprinnelig tjenestemenn som hadde blitt opphøyet til ritterrangen av kongen/keiseren. Riksridderne var spredt rundt i riket, men hadde sin største tetthet i Franken, Schwaben og langs Rhinen.

Det fins ingen nøyaktige opplysninger om antallet riksriddere. Tallet er ikke bare avhengig av tidsperioden man teller i, men også av om man teller slekter, linjer av slekter eller territorier. Ved opphevelsen av riksridderstanden regner man med et tall på 350 familier av riksriddere, som hersket over ca. 1700 riksumiddelbare territorier.