Riket ved veiens ende

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Riket ved veiens ende
Riket vid vägens slut
Forfatter/e Jan Guillou
Sjanger Historiske romaner
Utgitt 2000
Forlag Piratforlaget(NOR)
Piratförlaget (SE)
Oversetter Henning Kolstad
Sider 511
ISBN 978-82-8143-070-9

Riket ved veiens ende er tredje og siste bind i den svenske forfatteren Jan Guillous historiske trilogi om Arn Magnusson. Denne boka ble gitt ut i 2000 i Sverige, og handler om Arn som vender hjem til Sverige. Han tenker gifte seg med sin Cecilia, men møter motstand. Han har med seg mye nytt, både av kunnskap og redskap, hjem.

Handling[rediger | rediger kilde]

I denne boka boka vender Arn hjem Fra det Hellige Land tilbake til Västgötaland og sin kjære Cecilia, som har gjort bot i et kloster i 20 år mens Arn var tempelridder. Når han kommer hjem, har han med mye ny kunnskap om stridskunst og handel, og han har også med opplærte bygningsfolk, stridsmenn og oppfinnere fra Det Hellige Land – for det meste saraseere.

Han har tenkt å holde løftet sitt til Cecilia og gifte seg med henne, men da må han gå mot sin mektige onkel og Jarl, Birger Brosa. Birger Brosa mener han bør gjøre som æren krever og gifte seg for maktens skyld med Ingrid Yla, en Sverker. Dette hadde løst to problem – for det første hadde de rette båndene blitt bundet, og for det andre kunne Cecilia ha godt i kloster. Strategisk hadde dette vært smart, fordi hun da kunne ha blitt abbedisse og sverget mot Moder Rikissas mened. Slik kunne det blitt klart at Cecilia Blankas barn var ektefødte, og dermed sanne arvinger til tronen.

Arn og Cecilia velger derimot kjærligheten, de ønsker å gifte seg – hvilket de også gjør. I tillegg til sønnen Magnus, som de fikk som resultat av deres utskeielse, får de også datteren Alde. De bygger en gård, Cecilias medgift, sammen. Der har de treller – som de etterhvert frigir, ettersom det strider imot begges samvittighet å eie mennesker, menn i tjeneste og andre ting som hørte hjemme der. Mange av mennene Arn har i sin tjeneste er fra land sør, sarasenere og andre. Mange av dem er muslimer – noe Arn er påpasselig med å ikke nevne for mange. De har en avtale med Arn om å jobbe for ham i fire år, for å så reise, om de ønsker det. Blant hans gode venner, også hentet fra landene sør, er Markus og Jakob Wachtian. Disse er blant de som velger å bli da den fire år lange perioden er over.

Noe av det Arn har gjort på gården, er å bygge opp en hær. Mot slutten av boka står to releativt store slag, hvor mange av metodene og strategiene han har lært seg fra perioden som tempelridder benyttes. I det siste store slaget kommer danerne – fienden – kledd i røde klær med hvitt kors på. Han gjenkjenner dette som tegnet til johanitterne, og lar seg skremme. Han, som hærfører av sin hær, venter til det siste med å angripe disse. Når det er uunngåelig, og han må gjøre det, blir han overrasket over hvor dårlige de er til å slåss – til det kommer fram at danerne nå har tatt tegnet som sitt – rød duk med hvitt kors på.