Retten til liv
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Kommentar: Artikkelen mangler fullstendig kilder
Retten til liv er i snever forstand et fosters rett til å bli født. Det er alminnelig enighet blant rettsfilosofer at selv om fremprovosert abort må regnes som høyst uetisk, har fosteret ingen selvstendig rett som på dets vegne kan gjøres gjeldende overfor barnemoren. Det etiske spørsmål er hvor langt samfunnet skal gå i å bistå faren i hans bestrebelser på å få et avkom.
[rediger] Historikk
I naturrettssamfunnet var det få, om noen, muligheter til fremprovosert abort. Spørsmålet var hvor langt en mann var berettiget til å gå for å hindre at moren begikk selvmord. I norsk rett tok man det standpunkt at det forelå sinnssykdom i de tilfeller der moren hadde gjort forsøk på å bli kvitt barnet. Barnefaren og hans slektninger var derfor bemyndiget til å binde kvinnen til sengen inntil barnet var født. Derav uttrykket kjerring.
I de tilfeller der det var født et barn som foreldrene ikke ønsket å beholde, var det farens oppgave å bli det kvitt. De fleste uønskede barn ble gitt bort til barnløse. Var barnet alvorlig vanskapt, eller ekte hermafroditt, lot foreldrene barnet ligge og forlot stedet.
Dersom moren besluttet å fostre opp barnet, lot hun det die. Ved å amme et nyfødt barn har kvinnen tatt på seg plikt til å sørge for det inntil det blir i stand til å finne seg mat selv.
[rediger] Vurdering
De fleste samfunn er bygd opp omkring beskyttelse av fostre og nyfødte barn. Det varierer imidlertid sterkt hvilken beskyttelse farens og samfunnets interesser har. I Norge er denne beskyttelsen lik null.
Den europeiske menneskerettskonvensjon bestemmer at retten til liv skal lovfestes. I tråd med dette fremmer KrF hver stortingsperiode et grunnlovsforslag om dette.

