Rasmus Skylstad

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Rasmus Skylstad på en jernbanestasjon omkring 1935, da han var byråsjef i Utenriksdepartementet og hadde startet sitt engasjement for Folkeforbundet.

Rasmus Ingvald Berentson Skylstad (født 11. juli 1893 i Hjørundfjord i Ørsta, død 17. oktober 1972 i Lausanne, Sveits) var en norsk diplomat og ambassadør, kjent blant annet for sitt arbeide for Folkeforbundet.[1]

Han var sønn av Berent Skylstad (1860–1948) og Berthe Skylstad (1865–1900).[2] Skylstad ligger ved Norangsfjorden på Sunnmøre. I 1912 tok han examen ved Kristiania handelsgymnasium og jobbet seks år utlands i kontorfaget. Så var han sekretær ved konsulatet i Genova 1918–1921, ett år som attaché ved legasjonen i Roma 1921, ved legasjonen i Madrid 1921–1923, og legasjonen i Lisboa 1923–1924. Fra 1924 til 1927 jobbet han i Oslo som sekretær i Utenriksdepartementet, i perioden 1925–1928 privatsekretær for utenriksministeren, og i 1926 og 1927 sekretær for den norske utsending til Folkeforbundet sine møter. Så var han ved legasjonen i London ett års tid, før han i 1931 var han tilbake i Oslo, som leder for det kontoret som håndterte Folkeforbundet, og fikk opprykk til byråsjef i 1934 og innledet en treårsperiode som sakkyndig rådgiver og og varamann (suppleant)til de nevnte norske delegasjoner til Folkeforbundets møter. Med permisjon fra UD ble han i 1937 direktør i Folkeforbundets sekretariats minoritetsavdeling med kontor i hovedkvarteret Genève. Etter den andre verdenskrigs utbrudd fikk han også direktøransvaret for avdelingene for flyktninger, internasjonale byråer og intellektuelt samarbeid.[3]

Han ble av Trygve Lie anmodet om å komme over til London, og tjente der 1941 til 1945 for UD som ekspedisjonssjef.[4][5] Fra 1945 var han sendemann til Bern i tre år, og samtidig sjef for den norske delegasjonen til Folkeforbundet, som var under avvikling, da man etablerte oppfølgeren Forente Nasjoner. Han ble i 1945 gift med den sveitsiske Hélène Marie Adèle de Blonay (1901–1994),[6] datter av godseier, baron Sigismond Édouard de Blonay og Anne Marie Bodmer fra Lausanne. Hennes bror Henri var ulønnet norsk konsul i Genève 1946–1947. Året etter (1946) fikk Rasmus en St. Olavs Orden. Skylstad var tilbake i Oslo som utenriksråd 1948–1958, før han i 1958 ble sendemann til legasjonen i Paris og virket frem til han gikk av med pensjon i 1964. Han døde 1972 i Lausanne og hadde ingen barn.[7]

Premier[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Skylstad, Rasmus fra Hvem er Hvem 1948.
  2. ^ Reginald Norby, Rasmus Skylstad i Norsk Biografisk Leksikon.
  3. ^ Detaljene fra hans periode i Folkeforbundet er beskrevet av arkivsjef Reidar Omang (1897–1964) i Norsk biografisk leksikon, bind 14.
  4. ^ At han var ekspedisjonssjef i krigsårene går frem av det usignert innlegget Utenriksråd Skylstad 60 år i VG den 18. juni 1953, der det også gjøre klart at Skylstad «har en meget velordnet og effektivt arbeidende hjerne; han er i besittelse av en skarp, klar intelligens som lynsnart griper det essensielle i en sak eller forstår å vurdere en situasjon, ... i tillegg til dette har han noe som er uhyre viktig for en mann i hans krevende og utsatte stilling: gode nerver, en kjølig ro og åndsnærværelse som impregnerer ham mot enhver forvirring, ethvert tilløp til panikk, uansett hvilke overraskelser og hvilke kompliserte situasjoner han står overfor».
  5. ^ Ifølge London-diplomat Gudrun Ræder (1909–1998) i De uunnværlige flinke virket Skylstad i London uten å være formelt utnevnt, da dette ville føre til en forfremmelse, som under de rådende forhold var ansett som upassende. Ræder nevner også Skylstads «store kunnskaper og uforstyrrelige ro»
  6. ^ Konens dødsdato hentet fra en utenlandsk slektsdatabase.
  7. ^ At han ikke hadde barn står skrevet på side 396 i boken Ei hjørundfjordætt av Simeon M. Ekornes (utgitt 1973), der det også listes opp en rekke utenlandske ordener han Rasmus mottok.