Ransaking

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Ransakelsesordre)
Gå til: navigasjon, søk

Ransaking er et straffeprosessuelt tvangsmiddel som består i at bolig, rom (såkalt husransaking) eller person blir undersøkt i anledning av en straffesak. I rettsstater kreves det tillatelse fra en domstol (ransakelsesordre) for å utføre en lovlig ransakelse, og beviskravet er vanligvis skjellig grunn.

Motivet for ransakelse er straffeforfølgelse, og formålet er å se etter bevis eller etter ting som kan beslaglegges. På nærmere vilkår kan det også foretas ransaking hos andre enn mistenkte, blant annet når handlingen er foretatt eller mistenkte er pågrepet der.

Ransaking i norsk straffeprosess[rediger | rediger kilde]

Beslutning om ransaking mot vedkommendes skriftlige samtykke kan i utgangspunktet kun gis av en domstol.[1] Unntak fra dette er gjort hvor det er «fare ved opphold», hvor beslutningen treffes av påtalemyndighetene.

Husransaking[rediger | rediger kilde]

I norsk straffeprosess reguleres ransaking av straffeprosessloven kapittel 15. Hovedvilkåret for husransaking er at noen med «skjellig grunn mistenkes for en handling som etter loven kan medføre frihetsstraff»[2] Det er ikke noen grense for hvor lav frihetsstraffen må være, men hvis det kun er snakk om bot e.l. kan ikke ransaking benyttes. Et annet vilkår er at ransakingen må være «for å sette i verk pågripelse eller for å søke etter bevis eller etter ting som kan beslaglegges eller som det kan tas heftelse i».[2]

Ransaking kan benyttes både overfor mistenkte (som da får status som siktet[3]) og tredjemenn (hvis visse vilkår er oppfylt). For å gjennomføre ransaking hos tredjemenn må enten handlingen være foretatt der, mistenkte være pågrepet der, mistenkte har vært der under forfølgning eller ferske spor, eller det er særlig grunn til å anta at mistenkte kan pågripes der, eller at det finnes bevis på stedet.

Ved husransaking skal vedkommende som får sitt sted ransaket tilkalles, eller eventuelt en i hans husstand eller nabo om han er fraværende.[4] Hvis det foreligger skriftlig beslutning om ransaking skal denne leses opp eller forevises.[4] Ransaking skal så langt det er mulig foretas i nærvær av et habilt vitne.[5]

I spesielle tilfeller hvor noen er mistenkt for å ha utført eller forsøkt å utføre en handling som kan medføre fengsel i ti år eller mer (eller andre spesifiserte grove forbrytelser i loven) kan slik ransaking gjennomføres uten at vedkommende blir underrettet om det på forhånd.[6]

Razzia[rediger | rediger kilde]

Hvis det er mistanke om en handling som kan medføre fengsel i åtte år eller mer kan det foretas ransaking av alle hus eller rom i et nærmere bestemt område (razzia), hvis det er grunn til å tro at gjerningsmannen kan oppholde seg i området eller det kan være bevis der.[7]

Personransaking[rediger | rediger kilde]

En person kan ransakes hvis han «med skjellig grunn mistenkes for en handling som etter loven kan medføre frihetsstraff».[8] I tillegg må være grunn til å anta at en slik ransaking kan «føre til oppdagelse av bevis eller ting som kan beslaglegges eller tas heftelse i». Til forskjell fra husransaking er det ikke nok at formålet er å oppdage bevis osv., men det må være «grunn til å anta» at man vil oppnå å finne bevis. Det er dermed strengere vilkår for å utføre ransaking av person enn husransaking.[9]

Ransaking av personer som ikke er mistenkt (tredjemenn) kan kun foretas hvis det er mistanke om en handling som kan medføre mer enn seks måneders fengsel og «særlige omstendigheter taler for å foreta slik ransaking».[8]

En ransaking er en undersøkelse av vedkommendes klær, veske, sekk e.l. for å finne gjenstander som kan tjene som bevis eller beslaglegges. En ransaking gir ikke adgang til slik som blodprøve, undersøkelse av kroppens hulrom e.l. – dette må gjøres ved en legemsundersøkelse som er underkastet andre regler.

Personransaking etter straffeprosessloven er ikke det samme som visitasjon, hvor formålet er å bringe vedkommendes identitet på det rene.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Straffeprosessloven § 197
  2. ^ a b Straffeprosessloven § 192
  3. ^ Straffeprosessloven § 82
  4. ^ a b Straffeprosessloven § 200
  5. ^ Straffeprosessloven § 199
  6. ^ Straffeprosessloven § 200 a
  7. ^ Straffeprosessloven § 194
  8. ^ a b Straffeprosessloven § 195
  9. ^ Johs. Andenæs (2009). Norsk straffeprosess (4 utg.). Universitetsforlaget. s. 310. ISBN 978-82-15-01154-7.