Visitasjon

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Visitasjon er en undersøkelse politiet gjør av en persons ytre eller et kjøretøy.

Visitasjon kan bare foretas når det har til formål å stanse forstyrrelser av den offentlige ro og orden eller når omstendighetene gir grunn til frykt for slike forstyrrelser, å ivareta enkeltpersoners eller allmennhetens sikkerhet eller å avverge eller stanse lovbrudd.[1] Det må foreligge konkret eller saklig grunn for at politiet skal kunne visitere en person eller et kjøretøy.[2]

Visitasjon av en person er en ytre besiktigelse av en person.[3] Siktemålet med visitasjon av person er å søke etter ting som er anbrakt utenpå kroppen eller som befinner seg hos personen i dennes umiddelbare nærhet. Legemet i seg selv er ikke gjenstand for gransking. Visitasjon må avgrenses mot kroppsransaking og kroppsvisitering.[4] Ransaking og visitering har ulikt hjemmelsgrunnlag og dermed ulike formål. Selve gjennomføringen av ransakingen/visitasjonen kan se helt lik ut og være like inngripende. Når formålet med ransakingen/visitasjonen er nådd skal den avsluttes.

Når politiet gjør en bil til gjenstand for visitasjon kan bilen undersøkes overalt både utvendig, under og innvendig, herunder bagasjerom, hanskerom og hjulbrønn. Det kan undersøkes under matter og annet løst utstyr inne i bilen, samt bagasje og andre gjenstander som befinner seg i eller på kjøretøyet. Gjennomsøking av et kjøretøy som er så inngående at det foretas substansielle inngrep som, for eksempel der deler eller fastmontert utstyr løsnes eller må fjernes, rubriseres som straffeprosessuell ransaking og krever skjellig grunn til mistanke.[3]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Lov av 04. august 1995 nr 53 om politiet.
  2. ^ Ragnar Auglend, Henry John Mæland og Knut Røsandhaug: Politirett, 2. utgave. Gyldendal Akademisk 2004. ISBN 82-05-29892-0, side 496 ff.
  3. ^ a b Ragnar Auglend, Henry John Mæland og Knut Røsandhaug: Politirett, 2. utgave. Gyldendal Akademisk 2004. ISBN 82-05-29892-0, side 496.
  4. ^ Ragnar Auglend, Henry John Mæland og Knut Røsandhaug: Politirett, 2. utgave. Gyldendal Akademisk 2004. ISBN 82-05-29892-0, side 524.