RLS

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Søvnmønsteret hos en RLS-pasient (rødt) sammenliknet med normalsøvn (blått). Den loddrette aksen viser søvnstadium (Schlafstadium) med våken tilstand (Wach) øverst og deretter REM (drømmesøvn) og dypere søvn under. Den vannrette aksen viser antall søvntimer (Stunden Schlaf').

Restless legs syndrome, forkortet RLS og på norsk kalt rastløse bein eller urolige bein, er en tilstand som er karakterisert ved en uimotståelig trang til å bevege beina. Tilstanden blir antatt å være en nevrologisk forstyrrelse, men mekanismene bak tilstanden er lite kjent og RLS blir ofte feildiagnosert.

Det er en ganske hyppig lidelse som rammer ca. 10 % av befolkningen. Tilstanden er vanligst blant kvinner og forekomsten øker med alderen. Mange mennesker beveger på eller slenger med beina og rister på føttene på grunn av ufrivillige tics, ved bruk av stimulerende rusmidler, som bivirkninger av legemiddelbruk eller av andre årsaker. Til forskjell fra RLS er slik atferd vanligvis ikke helseskadelig og forstyrrer ikke hverdagslivet.

«Restless legs» gir symptomer i form av episoder med plagsom og til dels uimotståelig behov eller trang til å bevege beina. Samtidig oppleves ofte en ubehagelig, men vanligvis ikke smertefull fornemmelse av kribling og mauring i tykkleggene. Kriblingene kan hos noen gi muskelsmerter og muskelkramper. Vanligvis er plagene mest uttalte 15-30 minutter etter man har lagt seg om kvelden, men de kan også opptre ved hvile på dagtid. Plagene blir gjerne mer fremtredende jo mer komfortabelt en har det (f.eks. ligger i en god seng versus på et hardt underlag). Symptomene forsvinner nesten umiddelbart når man beveger beina.

RLS blir enkelte ganger feilaktig kalt Ekboms syndrom, som er en annen tilstand, nemlig delusional parasitosis, et syndrom som også er beskrevet av mannen bak eponymet Wittmaack-Ekboms syndrom, den svenske nevrologen Karl-Axel Ekbom (1907-1977).[1]

Mange leger mener at antall tilfeller av RLS blir overdrevet av de som lager og selger medisiner mot tilstanden.[2] Andre leger anser det som en reell hyppighet med spesifikke diagnostiske kriterier.[3]

Årsaker[rediger | rediger kilde]

Det kan være flere årsaker til rastløse ben. Man vet at følgende faktorer kan øke risikoen:

Diagnosen stilles ut i fra fire kriterier: 1. maurende eller kriblende ubehag i beina og/eller i armene, som fører til et påtrengende behov for å bevege beina. 2. symptomene opphører helt eller delvis ved bevegelse. 3. symptomene forverres ved hvile eller inaktivitet. 4 symptomenen forverres, eller er bare til stede om ettermiddagen, om kvelden eller når man har gått til sengs, og også når man er trett. Det anbefales å ta enkle blodprøver, blant annet kontrollere jernlagrene i kroppen. Ved usikkerhet om diagnosen kan det være nødvendig å gjøre andre undersøkelser, for eksempel nerveledningsmålinger. For rett diagnose, ta med de fire kriteriene til fastlegen og i tillegg be om blodprøve. Ferritinnivået må være på over 50 og helst opp mot 100.

Behandling[rediger | rediger kilde]

Behandlingen har som formål å lette symptomene. Det finnes ingen behandling som kan kurere tilstanden, men det er en rekke ting man kan gjøre selv. Som nevnt hjelper det å bevege beina når plagene setter inn. Massasje og tøyninger lindrer også, og noen opplever færre plager hvis de tøyer musklene på baksiden av leggene før de legger seg. Varmepose, ispakninger og elastiske strømper kan også forsøkes, og noen opplever mindre plager hvis de holder seg unna kaffe og tobakk om kvelden. Det finnes også reseptbelagte medikamenter som hjelper mot tilstanden.

Se også[rediger | rediger kilde]

  • Akatisi, manglende evne å sitte stille
  • Aktigrafi, instrument som måler kroppsbevegelser gjennom flere døgn
  • Parasomnia, søvnforstyrrelser med unormale bevegelser, følelser, sansninger o.l.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Wittmaack-Ekbom syndrome at WhoNamedIt.com
  2. ^ Woloshin S, Schwartz L (2006). «Giving legs to restless legs: a case study of how the media helps make people sick». PLoS Med. 3 (4): e170.
  3. ^ Montplaisir J; Boucher S; Nicolas A; Lesperance P; Gosselin A; Rompré P; Lavigne G (1998). «{{{title}}}». Movement disorders 13 (2): 324-9.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]