Poitevinsk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Poitevinsk er et språk som ble talt av folket i Poitou og er et av de regionale språkene i Frankrike. Det er nå klassifisert som en av dialektene i langues d'oïl, men har bestemte trekk til langue d'oc. Språket ble talt i det som var grenseområdene mellom de to språkfamiliene oïl og oc (stedsnavnene i regionen viser klart hvor de historiske bosetterne av oc-talerne slo seg ned). Langues d'oïl spredte seg etterhvert sørover og tok opp seg trekk fra langue d'oc.

Poitevinsk er også referert til som parlanjhe («språket»). Dronning Eleanora av Aquitaine skrev og talte antagelig på dette språket. François Rabelais skrev at han hadde lært denne dialekten sammen med mange andre språk og dialekter ettersom han ble utdannet ved Fontenay-le-Comte. François Villon talte også en del poitevinsk.

Den tidligste dokumenterte skriftlige bruken av språket er i charter og juridiske dokumenter som er datert fra 1200-tallet. Folket som talte det var kjent som poitevinere. Den tidligste trykte teksten er datert 1554: La Gente Poitevinrie. En tradisjon av monologer for teaterframførelser representerte et litterært uttrykk for språket, skjønt fra 1800-tallet og inn på 1900-tallet, særlig med utgivelsen av ukeavisen Le Subiet fra 1901, ble en fast journalistisk produksjon etablert. Forlaget Geste Editions har utgitt en rekke bøker om og med dette språket. Det er lingvister som hevder at Serments de Strasbourg, den første tekst på fransk i henhold til den offisielle franske historieskrivningen, var egentlig skrevet på poitevinsk.

I 1973 ble det foreslått en standardisert ortografi.

Den mest østlige delen av Poitou er hjemstedet til en minoritet av oksitanske talere. Utenfor Frankrike er språket talt i nordlige California, særlig i Sacramento, Plumas, Tehama og Siskiyou, hvor det er en befolkning av fransk avstamning. Arkaisk «fransk» er resultatet av poitevinsk blandet med fransk og lokale nyvinninger.