Peter-prinsippet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Peter-prinsippet er antagelsen om at i organisasjoner hvor medarbeidere forfremmes på grunn av dyktighet og suksess, vil de til slutt forfremmes til lederjobber de ikke mestrer. Peter-prinsippet brukes ofte humoristisk eller satirisk for å forklare at det kan hope seg opp inkompetente ledere i en organisasjon på tross av at det er i alles interesse at det er de best skikkede personer er ledere. Kortversjonen av prinsippet formuleres ofte som «I en hierarkisk organisasjon vil enhver stige til han har nådd sitt inkompetansenivå». Når en leder har nådd sitt inkompetansenivå vil de ikke lenger forfremmes siden de ikke lenger lykkes.

Peters følgesetning er «arbeid vil bli utført av personer som ennå ikke har nådd sitt inkompetansenivå». En annen konsekvens er nytten av «oppoverledelse», som er metoder for å manipulere sine overordnede for å forhindre at de skader sine ansattes produktivitet. Oppoverledelse har til hensikt å begrense skadevirkningene av ledelsens inkompetanse.

Prinsippet ble gjort kjent av den kanadiske pedagogikkprofessoren Laurce J. Peter og forfatteren Raymond Hull i boka The Peter Principle fra 1969, som ble oversatt til norsk året etter.

Løsninger på problemet[rediger | rediger kilde]

Det har blitt foreslått flere løsninger på ledelsesproblemer som kan forklares med Peter-prinsippet. En strategi er kalt "opp eller ut", og innebærer oppsigelse eller omplassering av alle som ikke blir forfremmet innen en viss tid.

En annen løsning er å unnlate å forfremme ansatte som ikke allerede viser at de har lederegenskaper. En konsekvens av dette er at ansatte som viser dyktighet i arbeidet ikke bør forfremmes for innsatsen, men i stedet få lønnsøkning mens de forblir i sin nåværende stilling. En annen løsning er å utsette forfremmelse til lederkandidaten har fått tilstrekkelig opplærling for å kunne mestre en lederjobb. For å unngå at ansatte som har høy fagkompetanse forfremmes til dårlige ledere, kan det tilbys alternative karrièreveier hvor fagfolk tilbys annen belønning enn å tildeles lederansvar.

I følge Laurce J. Peter var klasse- eller kastesamfunn bedre egnet til å hindre inkompetente ledere. Dette fordi dyktige ansatte ikke ville blir forfremmet til udugelige ledere fordi lederjobber var forbeholdt overklassen.

Forskning på Peter-prinsippet[rediger | rediger kilde]

Forskerne Alessandro Pluchino, Andrea Rapisarda og Cesare Garofalo benyttet datasimuleringer for å teste forfremmelsesstragegier. Deres konklusjon var at den beste måten bidra til en effektiv organisasjon var å forfremme medarbeidere tilfeldig (randomisert). Denne forskningen ble belønnet med Ig Nobelprisen.[1]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Anonymous (2010). «The 2010 Ig Nobel Prize Winners» (PDF). Annals of Improbable Research, 16 (6), s. 10–13.