Perifert venekateter

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Perifer venekanyle)
Gå til: navigasjon, søk
PVK av merket Venflon med beskyttelseshetten tatt av.
PVK av merket Venflon med kanylen halvveis dratt ut.

Et perifert venekateter (PVK), ofte kalt perifer venekanyle selv om kanylen bare er nålen man bruker under innføringen av kateteret, er en plastslange (kateter) som legges inn i en vene, eksempelvis på hånda eller underarmen. Det perifere venekateteret gir en enkel og trygg mulighet for å gi legemidler eller væsker intravenøst. I det norske helsevesenet kalles PVK ofte bare Venflon på grunn av et tidligere brukt handelsnavn.

Et perifert venekateter skilles fra et sentralt venekateter, som settes inn av en lege når pasienten trenger mer intensiv kardiovaskulær overvåkning, for bedre oversikt over væskestatusen, og for å kunne bedre bruke intravenøse legemidler eller væsker.

De perifere venekateterene leveres i flere dimensjoner. Hver dimensjon har sin egen farge på proppen som dekker åpningen for tilførsel av medisiner med sprøyte. Det minste kateteret kalles sommerfugl (butterfly)-nål. De store dimensjonene er velegnet til å gi væske fort inn i venen, mens de tynnere kan være lettere å sette inn i små vener.

Bruksområder[rediger | rediger kilde]

Det perifere venekateteret er ofte brukt til parenteral væsketilførsel, det vil si at det henges opp en pose med vann tilsatt salter, natriumklorid-, Ringer-, eller glukose-oppløsning avhengig av pasientens behov. Fra posen kobles et infusjonssett med dråpeteller og en slange med tilkobling til venekateteret. På slangen er det vanligvis en enkel regulering for væskestrømmen som kan gi mer eller mindre forsnevring av hulrommet i slangen.

Ved operasjoner er det viktig at magesekken er tom fordi det ofte utløses brekningsreflekser når pasienten er i ferd med å våkne fra narkosen. Væsketilførsel før og under operasjoner bør derfor gjøres rett i blodårene og ikke som drikke.

Det finnes flere oppløsninger med næring som kan gis med perifert venekateter når pasienten ikke kan få i seg næring på annen måte.

Ved blodtap som ved blødninger kan manglende væske i blodårene gi farlig lavt blodtrykk; hypovolemisk sjokk. Tilførsel av væske direkte i venene forebygger slik sjokkutvikling.

Under seksdagerskrigen og Vietnamkrigen ble en soldat i hver patrulje og tropp opplært til å sette opp intravenøst drypp med perifert venekateter. Dette ga dramatisk reduserte dødstall ved skader.

Eldre pasienter på sykehjem som har kort tid igjen å leve får enkelte ganger intravenøs væsketilførsel fordi man er redd for at pasienten tørster når det ikke er mulig å få i ham eller henne drikke. Erfaring tyder på at disse pasientene ikke opplever tørste i denne situasjonen. En vanlig bivirkning av væsketilførsel til disse pasientene er at det oppstår væske i luftrommene i lungene, lungeødem, som kan gi en raskt innsettende forverring og død.

Se også[rediger | rediger kilde]