Partisjon (informasjonsteknologi)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Fysiske harddisker ordnes i én eller flere logiske eller virtuelle deler eller bind, kalt partisjoner. Etter de er opprettet, fungerer de som et slags “stillas” for formatering, som oppretter datastrukturene for filsystemet partisjonen skal holde.

DOS | Windows[rediger | rediger kilde]

I DOS og nyere Windows-type operativsystemer, skal FDISK, diskpart, eller Enhetsbehandling brukes for å opprette og behandle disse delene. De gjør dette ved å behandle grenseverdiene lagd ned i en tabell i Master Boot Record (MBR).

I tradisjonelle maskinoppsett må disse partisjonene være mindre enn størrelsen på harddisken, men RAID forandrer og utvider dette.

Linux[rediger | rediger kilde]

Verktøy i 2011 som Linux Volume Manager, ZFS-filsystemet og RAID kan gi partisjoner som er større enn den fysiske størrelsen til hver enkelt harddisk.

LVM[rediger | rediger kilde]

Linux har muligheten til å opprette virtuelle partisjoner som består at ulike deler av forskjellige harddisker. Disse delene kan være av ulike størrelse og ligge på ulike enhetskontrollere. Man kan for eksempel kombinere 40GB fra en IDE-harddisk, 200GB fra en USB-harddisk, 75GB fra en SCSI-harddisk, 4GB fra en minnebrikke, osv, i ett virtuelt område som kan inneholde et hvilket som helst filsystem.

LVM inneholder funksjoner for å ta ut eller sette inn virtuelle og fysiske enheter som det passer.

Overflødig plass på noen av lagringsmediene kan benyttes til et annet LVM-område eller til tradisjonelle partisjoner.

RAID[rediger | rediger kilde]

RAID funksjonalitet kan oppnås enten v.h.a. en maskinvare-kontroller eller v.h.a. programvare. Slik programvare finnes blant annet i Linux-kjernen.

RAID er en måte å kombinere forskjellige datalagre av samme størrelse, og lese og skrive simultant til disse. Slik som med LVM, kan et RAID-område inneholde et hvilket som helst filsystem.

RAID-0[rediger | rediger kilde]

Utvider lagringsområdet ved å tilby all plassen som er tilgjengelig, men leser og skriver simultant til diskene. Gir økt ytelse men lavere driftssikkerhet da all data går tapt hvis én av diskene svikter.

RAID-1[rediger | rediger kilde]

Lagrer de samme dataene på alle lagringsmediene, og er således begrenset til størrelsen av det minste lagringsmediet i arrayet. Gir økt driftssikkerhet.

RAID-5[rediger | rediger kilde]

Benytter XOR funksjonen til kalkulere en kontrolldum. RAID-5 fordeler kontrollsumen til alle medien, slik at data kan gjenopprettes dersom én av lagringsmediene blir ødelagt. Krever minst tre harddisker i arrayet. Gir noe økt ytelse og økt driftssikkerhet, da de resterende diskene ved harddisksvikt kan brukes til gjenoppretting av den tapte disken.

RAID-6[rediger | rediger kilde]

Krever minst fire harddisker i arrayet. Muliggjør gjenoppretting av data selv om opptil to av diskene skulle svikte samtidig.

ZFS[rediger | rediger kilde]

ZFS er egentlig et filsystem som opprinnelig ble laget av Sun Microsystems for deres proprietære Solaris. ZFS er også tilgjengelig i kjernen i FreeBSD og NetBSD. I Linux er ZFS tilgjengelig via Fuse.

ZFS inneholder lignende funksjoner som LVM, men sørger også for forskjellig RAID funksjonalitet via programvare, slik som RAID-0, RAID-1, RAID-5, m.m.

Fordelene med ZFS[rediger | rediger kilde]

  • Det å ta ut eller sette inn medier gjøres meget kjapt sammenlignet med tradisjonelle metoder som RAID, men også LVM.
  • ZFS har funksjoner som sørger for en kjøretidssjekk av filsystemet uten at det opptar prosessorkraft.
  • Inneholder RAID-funksjonalitet, som betyr at det leses og skrives simultant fra lagringsmediene, som øker lese og skrivehastigheten sammenlignet med LVM.

Frie partisjoneringsverktøy[rediger | rediger kilde]

  • GParted
  • Fdisk (fra MS-DOS)
  • diskpart (fra Windows' gjenvinningskonsoll)
  • enhetsbehandling (fra Windows' Min Datamaskin | Behandling | Lagring

Se også[rediger | rediger kilde]