Pakriøyene

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Koordinater: 58°22′48″N 26°43′23″Ø

Flyfoto av Pakrihalvøya og de to øyene. Väike-Pakri til høyre, Suur-Pakri til venstre.
Bilde fra Väike-Pakri.
Suur-Pakri.
Pakri saarte vaheline sild.JPG
Väike-Pakri kabel.JPG

Suur-Pakri (svensk: Stora Rågö) og Väike-Pakri (Lilla Rågö) er to øyer i Estland. Øyene ligger vest for havnebyen Paldiski og Pakrihalvøya. Suur-Pakri og Väike-Pakri tilhører Paldiski kommune og Harju fylke. Øyene har et areal på henholdsvis 11,6 km² og 12,9 km². Den "lille" øya er faktisk størst i areal, navnene skyldes at Suur-Pakri var viktigere militært og økonomisk, med bedre forutsetninger for landbruk.[1] Begge øyene har kalksteinsklipper, seks meter høye på Suur-Pakri og inntil 13 meter høye på Väike-Pakri, som er sterkt utsatt for erosjon.

Suur-Pakri var bebodd av svensker fra 1345 og til siste verdenskrig. Navnet Rågöerna kommer av order råg, som betyr «rug». Øyene var stort sett brukt til å dyrke rug, hovedsakelig den vestre av dem. I 1934 bodde 341 svensker og 13 estlendere på øyene, fordelt på fem landsbyer:

Suur-Pakri
  • Storbyn (Suurküla) (100 innb i 1935)
  • Strandbyn eller Åsbyn (Rannaküla) (59)
  • Bisagidbyn (Lepiku küla) (38)
Väike-Pakri
  • Storbyn (Suurküla) (88)
  • Lillbyn (Väikeküla) (72)

Da Estland ble innlemmet i Sovjetunionen i 1940, ble øyenes befolkning tvangsflyttet, og øyene og Pakri-halvøya ble utbygd til militærbase. Etter krigen bodde ca. 20 personer på Väike-Pakri, men de siste flyttet fra øya i 1965. I dag har de to øyene 1 fast beboer, men enkelte turister, jegere og sauegjetere finner veien ut til øyene sommerstid.

De to øyene er forbundet med hverandre med ei dårlig steinfylling som ble anlagt av sovjetiske, militære mannskaper. Det sovjetiske luftforsvaret brukte øyene som treningsmål for bombefly, og treningsbombingen fortsatte helt til 1992. De to øyene ble tilbakeført til Estland så sent som 16. mai 1994, nesten 3 år etter at Estland igjen ble selvstendig.

Oppryddingen av militære etterlatenskaper startet høsten 1993. I 1995 ble over 2500 eksplosiver av ulike typer uskadeliggjort på øyene. Selv i dag kan det ligge rester av eksplosiver på øyene, så det er nødvendig å være forsiktig om en skal bevege seg på øyene.

Også annen forurensning finnes på de to øyene. Mye ikke-eksplosivt søppel ligger igjen etter den militære aktiviteten, og vannet på øyene er forurenset. Det er også fare for harepest, siden det er mye mus, rotter og insekter på øyene, og disse kan være infiserte. Derfor anbefales det sterkt at folk som besøker øyene tar med seg drikkevann.

Militæret ødela imidlertid ikke alt på øyene. Til tross for bombingen og forurensningen er det mye vakker natur på øyene. Øyene har vakre kalksteinsklipper, og mange store steiner som det sovjetiske militæret ikke ødela. Militæret skal visstnok ha brukt steinene til navigasjonshjelp. Deler av øyene ble vernet som naturvernområde i 1998.

Det eksisterer planer om å anlege kjernekraftverk på Suur-Pakri, men planene vekker lokal motstand.[2]

Paldiski-maleren Amandus Adamson (1855–1929) malte motiver fra øyene.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Kokk, Aavo og Eilart, Andres: Brushstroke Estonia, forlaget Regio. Tallinn, 2011, side 154.
  2. ^ Kokk, Aavo og Eilart, Andres: Brushstroke Estonia, forlaget Regio. Tallinn, 2011, side 154.

Kilder og eksterne lenker[rediger | rediger kilde]