Overfallet på samene ved Dalbusjøen i 1811

Legg til lenke
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Artikkelen inngår i serien om

Sørsamer

Sørsamisk draktskikk. Fra museet Saemien Sijte.
Sørsamisk språk

fonologi • morfologi • syntaks

Historie

Vivallen • Bindalstromma • Folldalstromma • Dalbusjøen 1811 • Felleslappeloven • Elsa Laula Renberg • Daniel Mortenson • Samemøtet i 1917 • Waren Sardne • Dunderlandsdalsulykken • Bergsland • Bull • Sameblod

Institusjoner

Saemien Sijte og Åarjel-saemieh • Åarjelsaemien Vierhtiesåafoe • Åarjel-saemiej skuvle • Gaaltije • Sijti Jarnge • teater • Daerpies Dierie • Aajege • Gïelem nastedh • Gïeleaernie

Se også

Kategori:Sørsamene

Overfallet på samene ved Dalbusjøen i 1811 skjedde 27. og 28. august 1811, da en gruppe på 40–50 bevæpnede bønder fra Dalsbygda i Os gikk til angrep på en gruppe reindriftssamer som hadde leir og rein ved Dalbusjøen på Gauldalsvidda, like over grensa til Ålen. Det ble avfyrt skudd mot mennesker uten at noen kom til skade, men 392 reinsdyr ble stjålet og slaktet. 308 av dyrene tilhørte samene, mens 84 dyr var sytingsrein som tilhørte bønder, prester og embetsmenn ved Røros Kobberverk.[1][2][3][4][5][6][7] [8][9][10][11]

Hendelsene[rediger | rediger kilde]

De 13 berørte samene var fire familier som drev reinen sammen som en sijte. Det var Jon Mortensen (ca 65-75 år) med kona Kari, to barn og to drenger, Morten Olsen (ca 55 år) med kona Lucia, Zacharias Nilsen (ca 30 år) med kona Sofia og en nyfødt sønn, og Morten Olsen Kant (ca 45 år) og kona Ragnhild.[1]

Etter gudstjenesten i Os kirke søndag 25. august tok lensmannen Ole Skogstad ordet på kirkebakken. Han sa at «en deel Finner havde nedsadt sig ulovlig her nord i derfor maae heele Bygda være samholdig og skjøte dem derifra.»[1]

Hovedmannen bak angrepet var bonden Bersvend Engen (1772–1812, også kalt Bersvend Lilleøyen) fra Dalsbygda. Han hadde personlige interesser i området, i og med at han brukte traktene til utmarksslått.[1] Dette var i og for seg urettmessig, forsåvidt som bygselen til utmarksslåtten siden 1801 hadde tilhørt Lars og Besvend Løberg fra Ålen.[1] Bersvend Engen var den som rekrutterte folk til angrepet,[1] han var anfører for gruppen, og han utga seg for lensmann når han «befalte» samene å forlate området. Bersvend døde 7. februar 1812. Han ble funnet død «stående på hodet i en vasskjølle», og dødsfallet ble betraktet som et selvmord.[7]

Konflikt-tid[rediger | rediger kilde]

Angrepet skjedde i en periode hvor det var flere lignende konfrontasjoner. I 1794 klager Thomas Christian Nilsen på vegne av 12 samefamilier ved Riasten over at bønder fra området jager dem, truer med å skyte rein og stjeler husgeråd.[3] I sitt svar til klagerne pekte stiftamtmann Fjeldsted på at kronprinsen under en reise i området i 1788 hadde blitt kjent med problemet, og hadde befalt at samene skulle få leve i fred.[3] Jon Mortensen var en av de skadelidende i 1794 også.

I 1801 klaget samene på ny over at de var blitt overfalt ved Riasten. Reineierne Thomas Larsen, Morten Olsen og Torkil Thomassen representerte en gruppe på tilsammen 10 familier som tilsammen kan ha hatt omkring 3000 rein. Bygdefolk fra Ålen, blant dem lensmann Lien, ble anklaget for å ha brent ned gammer, og jaget samene «med Hug og Slag».

Skogforvalter Nicolai Hersleb Ramm (1756–1830) i Nord-Østerdal hadde en eksplisitt avvisende holdning til samene; han hadde hindret samene «Rik-Nils» og «Rik-Jonas» i å få kjøpe sine bygselsområder, og arbeidet aktivt for å få samene fjernet.[12] I et brev til kobberverkets skogkommisjon i 1813 skrev han at reinen gjør stor skade

«ved at nedtræde og derved ødelegge Skovengene eller de saa kaldede Markeslaayte, og som ofte udgjør Bondens betydeligste Høeavl. De ødelegger Bøndernes Mosefjelde, endog de længst fraliggende Trøndske og Rendalske, og der hvor disse Dyr saa omstreifet vil siden intet Qvæg Gresse, saalænge det merker mindste Lugt af deres kastede Urenlighed. Alle disse Fornærmelser er af overmaade stor Viktighed, og saa meget mer utaalelig, som den tilføyes af en Menneskeraace der ikke bringer Samfundet nogen Fordeel. De ere ikke engang Værnedyktige eller pligtige, og al deres Expart kan ganske undværes. Men de ere fæstede iblant os ved Byxler paa vidløftige Fjeldstrækninger og ejer tildeels kjøbte Engeflækker - hvorledes kan man da blive af med dem?»[3][1]

Etterspill[rediger | rediger kilde]

De første forhør ble tatt opp i november 1811, 8. november i Ålen og 11. november på Røros.[10] Dom i saken falt i 1813, og saken ble endelig avsluttet med en forliksdom 4. september 1815. Samene fikk et samlet erstatning på 18 000 riksdaler for tapet. Forlik innebar også at samene måtte flytte fra området. Ifølge folketradisjonen rundt hendelsen fikk samene dertil liten glede av pengene. Jon Mortensen, som hentet pengene, skal angivelig ha blitt full på ei skjenkestue i Røros, eventuelt blitt skjenket han full. På vei hjem ble han frastjålet alle pengene. Jon Mortensen kom seg aldri økonomisk på fote, og skal ifølge tradisjonen ha endt som tigger «nede paa Leinstranden» ved Trondheim.[6]

Samene forlot området, og det var først i 1878 at det på ny var reindrift her.[9] Fra 1950-årene har reinen på Gauldalsvidda blitt definert som villrein.

Hendelsene danner grunnlaget for Kari Nygaards roman Det frosten tok (2015).[13][14]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f g Anders Lööv (1994). «En samisk sitje går under på Gauldalsvidda år 1811». Festskrift til Ørnulv Vorren. Tromsø: Tromsø museum. s. 154–167. ISBN 8271420178. 
  2. ^ Sverre Fjellheim (1999). Samer i Rørostraktene. Eget forlag. s. 122. ISBN 8299252261. 
  3. ^ a b c d Sverre Fjellheim. Gåebrien sijte : en sameby i Rørostraktene. Eget forlag, 2012. ISBN 978-82-999028-0-9.
  4. ^ Olav Kvikne (1942). «Samene og reindriften». Rørosboka. Bind 1. Trondheim: Rørosbokkomiteen. s. 270–300. 
  5. ^ Leiv Nutheim (1955). «Samer i dalsbygdtraktom (1800–12 og 1880–90-åra)». Sameliv, samisk selskaps årbok 1953–1955 = Sámi ællin: Sámi særvi jakkigir'ji 1953–1955. Oslo. 
  6. ^ a b NOU 2007:14. Samisk naturbruk og rettssituasjon fra Hedmark til Troms: bakgrunnsmateriale for Samerettsutvalget. Oslo: Departementenes servicesenter. 2007. s. 60–67. ISBN 978-82-5830-940-3. 
  7. ^ a b Thoralf Grue (1943). Os i Østerdalene. Røros: Ødegårds trykkeri. s. 54. 
  8. ^ Knut Bergsland (1996). Bidrag til sydsamenes historie. Tromsø: Universitetet i Tromsø. s. 110. 
  9. ^ a b Kjell Haarstad (1992). Sørsamisk historie: ekspansjon og konflikter i Rørostraktene 1630-1900. Trondheim: Tapir. s. 199–201. ISBN 8251911141. 
  10. ^ a b Anders Reitan (1936). Ålen. Trondhjem. s. 122–125. 
  11. ^ Aud Mikkelsen Tretvik (1998). Ålen og ålbyggen. Bind 3: Allmenn bygdehistorie. Ålen: Holtålen kommune. s. 253. ISBN 8299296137. 
  12. ^ Anders Lööv (1989). «Samer, bønder, bergverk – og en skoginspektør». Årbok for Norsk skogbruksmuseum; nr 12. Elveum: Norsk skogbruksmuseum. s. 275-294. ISSN 0549-6896. 
  13. ^ Det frosten tok Arkivert 2. februar 2017 hos Wayback Machine.; aschehoug.no
  14. ^ Morten O. Haugen Kvinneliv i skyggen av hatet; Aftenposten, 7. mars 2015
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Overfallet_på_samene_ved_Dalbusjøen_i_1811&oldid=22729452»