Den åpne dørs politikk
Den åpne dørs politikk er et opprinnelig amerikansk begrep (Open Door Policy) som primært knyttes til den utenrikspolitiske situasjon i Kina omkring århundreskiftet (1900), da en rekke land arbeidet for å sikre seg havner som de kunne bruke til handel med det kinesiske fastland. I denne situasjon, da USA følte at landet kunne risikere å bli utestengt, presset man datidens øvrige stormakter til å gi tilsagn om at de ikke ville misbruke sin kontroll over de enkelte havner til å forhindre andre lands skip fra å anløpe dem. Med andre ord: love å holde døren (eller havnen) åpen for alle.
Den åpne dørs politikk siktet mot å motvirke tiltak til aktivt eller passivt å blokkere andre land som måtte ønske å bedrive handel i et bestemt land eller område (utenfor Europa). Slike tiltak kunne være tildelingen av særlige begunstigelser eller oppstilling av særlige forhindringer steder som hittil ikke hadde hatt utenrikshandel av betydning, og hvor en gitt kolonimakt kunne fryktes å ville sikre seg kontroll over utenrikshandelen med dels de fordeler dette kunne gi kolonimakten, dels de ulemper det kunne medføre for det slik kontrollerte land eller område.
Kongo[rediger | rediger kilde]
Prinsippet om den åpne dørs politikk ble første gang fremsatt under Berlinkonferansen i 1885 angående Kongo. Det ble vedtat at alle nasjoners handel i dette land skulle nyte full frihet. Siden viste denne beslutning seg bare å ha heller beskjeden praktisk betydning.
Kina[rediger | rediger kilde]
Gjennombruddet for prinsippet om den åpne dørs politikk var da USA i september-november 1899 ved en henvendelse til Storbritannia stilte formelle krav om at dette land ville yte sin medvirken til å opprettholde prinsippet i Kina.
Før dette hadde USA rettet henvendelse til alle stormakter: Frankrike, Italia, Japan, Russland, Storbritannia og Tyskland med anmodning om at de ville opprettholde prinsippet om den åpne dørs politikk, og alle land hadde – for å unngå et tilsagn – svart at de ikke kunne forplikte seg selv innen alle andre nasjoner hadde gitt tilsvarende tilsagn. I juli erklærte den amerikanske utenriksminister John Hay at alle landene i prinsippet hadde gitt tilsagn.
Den amerikanske henvendelse gav anledning til en uttalelse fra den daværende britiske utenriksministers, lord Salisburys, side, som gikk ut på at Storbritannia prinsipielt hadde handlet ut fra den grunnsetning at alle nasjoners borgere skulle ha lik adgang til kommersiell virksomhet i Kina, og at man ikke hadde næret noe ønske om å fravike denne regel i forbindelse med landets besittelse av Wei-hai-wei.
I forlengelse av dette tilsagn sluttet Storbritanna den 16. oktober 1900 en traktatsmessig overenskomst med Tyskland om å opprettholde den åpne dørs politikk i Kina, og for denne overenskomst fikk man de øvrige makters tilslutning.
I 1902 protesterte USAs regering på Russlands overtagelse av kontrollen i Mandsjuria i forlengelses av bokseropprøret - de så på den som en krenkelse av prinsippet om den åpne dørs politikk. Da Japan overtok kontrollen i det sørlige Mandsjuria etter den russisk-japanske krig 1904-1905, avtalte regjeringene i Japan og USA prinsipielt å opprettholde prinsippet. I 1909 ble det dannet et internasjonalt bankkonsortium til godkjenning av alle lån til finansiering av kinesiske jernbaneanlegg, og i 1917 utvekslet de to land noter hvori det het at prinsippet om den åpne dørs politikk ville bli respektert, men at USA anerkjente at Japan hadde særlige interesser i området (Lansing-Ishii-avtalen).
Prinsippene om den åpne dørs politikk ble ytterligere svekket ved inngåelsen av en rekke andre avtaler i 1917, hvorved de allierte stilte Japan i utsikt å overta de så langt tyske besittelser i Kina i tilfelle et gunstig utfall av krigen.
Marokko[rediger | rediger kilde]
Et annet tilfelle da prinsippet om den åpne dørs politikk på fremtredende måte gjorde seg gjeldende, inntraff få år etter i forbindelse med Marokkospørsmålet, idet Tyskland her engasjerte seg for prinsippet overfor Frankrike. Den kontrovers som oppstod førte til at Frankrike og Tyskland den 28. september 1905 inngikk en overenskomst om å opprettholde den økonomiske frihet i Marokko.
Mexico[rediger | rediger kilde]
Den meksikanske revolusjon og de internasjonale spørsmål den gav opphav til, brakte atter prinsippet om den åpne dørs politikk til anvendelse, nå fra amerikansk side, denne gang overfor Mexico.
Et begrep og et redskap[rediger | rediger kilde]
For å fjerne en av årsakene til krig eller internasjonal uvilje ble det i mellomkrigstiden bragt på bane å gjøre prinsippet om den åpne dørs politikk i det store og hele gjeldende overalt der vestlige makter konkurrerte om å underlegge seg områder i andre verdensdeler.
I 1921-1922 fulgte Washingtonkonferansen, der ni land erklærte i forhold til Kina å ville fastholde den åpne dørs politikk, uten imidlertid å avtale virkemidler for prinsippets opprettholdelse. Avtalen trådte de facto ut av kraft da Japan i 1931 ved maktmanipulasjon fikk opprettet den formelt selvstendige, reelt japanske lydstat Manchukuo.
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Esthus, Raymond A. "The Changing Concept of the Open Door, 1899-1910," Mississippi Valley Historical Review Vol. 46, No. 3 (Dec., 1959), pp. 435–454 JSTOR
- Hu, Shizhang (1995). Stanley K. Hornbeck and the Open Door Policy, 1919-1937. Greenwood Press. ISBN 0-313-29394-5.
- Mark Atwood Lawrence, “Open Door Policy”, Encyclopedia of the New American Nation, (online)[1].
- McKee, Delber (1977). Chinese Exclusion Versus the Open Door Policy, 1900-1906: Clashes over China Policy in the Roosevelt Era. Wayne State Univ Press. ISBN 0-8143-1565-8.
- Otte, Thomas G. (2007). The China question: great power rivalry and British isolation, 1894-1905. Oxford University Press. ISBN 978-0-19-921109-8.
- Sugita, Yoneyuki, "The Rise of an American Principle in China: A Reinterpretation of the First Open Door Notes toward China" in Richard J. Jensen, Jon Thares Davidann, and Yoneyuki Sugita, eds. Trans-Pacific relations: America, Europe, and Asia in the twentieth century (Greenwood, 2003) pp 3–20