Naturtilstand

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Naturtilstand er et begrep innen politisk filosofi brukt i i tilknytning den såkalte kontraktteorien for å beskrive en hypotetisk tilstand der det ikke eksisterer noen statsmakt.

Thomas Hobbes[rediger | rediger kilde]

Begrepet om naturtilstanden ble skapt av Thomas Hobbes i verket Leviathan, utgitt i 1651. Historisk sett må Leviathan ses på bakgrunn av den engelske borgerkrigen. Temaene i verket blir i stor grad foregrepet i verket De Cive, «Om borgeren», som Hobbes utgav i 1642. Naturtilstanden er, ifølge Hobbes, en anarkisk tilstand der menneskene søker overlevelse, makt, ære og behag, men opplever sult, frykt og krenkelser, en på latin bellum omnium contra omnes, «alles krig mot alle». Hobbes mener at skillet mellom rett og urett betinger lover og myndigheter. Derfor har enhvert menneske i naturtilstanden en rett til selvtekt.

For å unngå at naturtilstanden utvikler seg til en alles kamp mot alle, inngår menneskene en uuttalt samfunnskontrakt, der de overfører myndighet til en eneveldig hersker. Hobbes logiske slutning er at idet menneskene, iallfall i de samfunn han kjenner, øyensynlig har inngått en samfunnskontrakt, beviser det i seg selv at denne ordnede tilstanden er foretrukket foran naturtilstanden. Hobbes skriver uttrykkelig at det ikke påhviler menneskene noen plikt å tvinge andre inn i samfunnskontrakten, men sier ingenting om hvilken rett de måtte ha til å tvinge andre.[1]

Herskeren i Hobbes kontraktsteori plikter til gjengjeld å forsvare undersåttenes liv og eiendom, for slik å opprettholde en samfunnsmessig orden. Det er nødvendig at herskerens myndighet er absolutt, fordi uorden vil motivere flere til å krenke andres liv og eiendom, for å beskytte seg selv mot tilsvarende overgrep. Hobbes mener at herskerens avgjørelser er legitime, såfremt herskeren beskytter undersåttenes liv og eiendom. Samfunnskontrakten gjelder undersåttene imellom, ikke mellom undersåttene og herskeren. Om herskeren ikke makter å beskytte undersåttene, bryter samfunnskontrakten mellom menneskene sammen, og menneskene går tilbake til naturtilstanden, ifølge Hobbes.

John Locke[rediger | rediger kilde]

John Locke drøfter naturtilstanden i verket Second Treatise on Civil Government, utgitt i 1690, kort tid etter den ærerike revolusjonen. Locke har et mer positivt menneskesyn enn Hobbes. Som en gudeskapt skapning med fornuft og samvittighet, er ikke mennesket, selv i naturtilstanden, et vilt dyr. Locke beskriver derfor naturtilstanden, forstått på samme måte som hos Hobbes, som en mer attraktiv tilstand. Skjønt Locke legger et mer positivt menneskesyn til grunn, anerkjenner han en fare for frihet, liv og eiendom i en slik naturtilstand, i mangel på lover og myndigheter. Locke mener også at sult er en større trussel enn andre mennesker i lovløsheten. Derfor argumenterer han for at samfunnskontrakten tilfører menneskene større reell frihet, og at menneskene derfor slutter seg sammen frivillig. Locke mener at samfunnskontrakten beskytter «den naturlige lov» (se naturretten), som sier at menneskene, som er født frie og likeverdige, av samme grunn ikke kan krenke andres frihet, liv og eiendom.[2]

Jean-Jacques Rousseau[rediger | rediger kilde]

Hobbes syn ble også utfordret av Jean-Jacques Rousseau, som pekte på at Hobbes ikke tok hensyn til at mennesker var sosiale vesener. Han mente at menneskene var født gode, og at deres dårlige adferd var et resultat av sivilisasjonen, spesielt sosiale hierarkier, eiendom og markeder. Rousseau skiller mellom to tilstander. Det første er tale om en hobbesiansk naturtilstand, en tilstand av selvopprettholdelse. For Rousseau er naturtilstanden mest av alt en fiksjon, men en tydelig kontrast til en frihetlig tilstand, der mennesker gjensidig anerkjenner hverandre.

Rousseau mener at det ligger i menneskets natur å strebe etter anerkjennelse fra andre. Friheten betinger derfor menneskenes gjensidige anerkjennelse av hverandre som frie og uavhengige. For Rousseau blir samfunnskontrakten som begrep i større grad et spørsmål om hvordan menneskene kan utleve sin frihet innenfor rammen av et samfunn, uten å gi slipp på sin frihet.[3] Den politiske tilstanden som fører oss nærmest den friheten vi streber etter, er rettsstaten, som virkeliggjør og garanterer friheten gjennom rettigheter. Rousseaus rettsstat er alle menneskers gjensidige tilbaketrekning for hverandre. Formålet er å anerkjenne hverandres rom for å utleve sin frihet.[4]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Overrein, Arne (2006). «Hobbes, Kant og fredens problem». Agora, 23 (4), s. 51–52. 
  2. ^ Svendsen, Lars Fr. H. (red.) (2009). Liberalisme. Politisk frihet fra John Locke til Amartya Sen. Oslo: Universitetsforlaget. s. 16–17. 
  3. ^ Rousseau, Jean-Jacques (1998). The Social Contract or Principles of Political Right (engelsk). Wordsworth Editions. s. ix.  [Innledning av Derek Matravers.]
  4. ^ Bloom, Allan (1987). «Jean-Jacques Rousseau». I Strauss, Leo og Cropsey, Joseph. History of Political Philosophy (engelsk) (3 utg.). University of Chicago Press. s. 559–560.