Selvtekt

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Selvtekt er betegnelsen på at en person hevder sine rettigheter på egen hånd[1] uten å gå veien om myndighetene, for eksempel politiet eller sivil rettspleie. Ved selvtekt befinner en seg ikke i en nødssituasjon. Begrepet avgrenses derfor mot nødrett og nødverge.

Lovligheten av selvtekt varierer fra land til land. Som utgangspunkt etter norsk rett er ikke selvtekt lovlig, rettshåndhevelse skal utøves av offentlige myndigheter, ikke private. Dette innebærer ikke direkte at selvtekten er straffbar, skal den være det må den rammes av et straffebud. Det er likevel åpnet en viss adgang for ellers straffbar selvtekt på ulovfestet grunnlag, da som en straffrihetsgrunn. Selvtekt kan være aktuelt der det vil være urimelig å forvente at den som er krenket skal måtte vente på at myndighetene skal gripe inn. Sentralt i vurderingen av om selvtekten skal føre til straffrihet eller ikke er om selvtekten etablerer en nyordning eller om den gjenoppretter en tidligere tilstand. I det sistnevnte tilfellet vil man i større grad kunne akseptere selvtekten. Et typisk eksempel på dette vil være eieren som tar tilbake eiendelene sine fra en tyv når denne påtreffes. I den nye straffeloven, som enda ikke er trådt i kraft, er selvtekt lovfestet som en straffrihetsgrunn.[2] Bestemmelsen bygger på den rettstilstanden som er utviklet i rettspraksis.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Andenæs, J. (2004) Alminnelig strafferett. 5. utg. Oslo, Universitetsforlaget, s. 174.
  2. ^ Straffeloven. (2005) Lov om straff av 20.5.2005 nr. 28, § 19.
jusstubbDenne jusrelaterte artikkelen er dessverre kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.