Muldalsfossen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Muldalsfossen går i kløft og er såvidt synlig. Muldal-gårdene oppe på kanten, Tafjordvegen langs fjorden.

Muldalsfossen er en foss i Muldalselva ved Tafjorden i Fjord kommune i Møre og Romsdal. Fossen starter om lag 350 meter over fjorden, der hengedalen Muldalen munner ut i fjellsiden nord for Tafjordens østre ende. Fossen utgjør dermed den nederste delen av elva. Tafjordvegen passerer i bro over utosen nede ved fjorden. Muldalsfossen blir markedsført som et turistmål i den offisielle reiseguiden visitnorway.no.[1] I 1995 omkom en fotturist da han falt om lag 180 meter ned i fossen.[2] I 2017 omkom en tysk turist etter å ha falt om lag 200 meter i fossen.[3]

Det er noe uklart nøyaktig hvor høy fossen er. Det at fossen går i en dyp kløft gjør måling vanskelig.[4] Welle-Strand (1988) skriver at fossen er 500 meter «lang» med et fall på 320 meter, av dette 60 meter loddrett.[5] Vatne (2013) skriver at fossen har et fall på omkring 180 meter.[6]. Vollan (1967) oppgir at Tafjord Kraft i 1957 kjøpte «resten av fallrettighetene» med en fallhøyde på 170 meter fra Ålesund kommune. Rettighetene til den «nederste delen» av fossen var ervervet sammen med rettighetene til Tafjordvassdraget.[7] Carl Hanns Pollog (1935) oppgir samlet fall til 150 meter.[8] De to Muldal-gårdene, der fossen begynner, ligger på vel 350 meter over fjorden.[9]

Muldalselva har fra 1969 vært kraftig regulert ved at vann blir tappet direkte fra elva ned i tunnel til Zakariasdammen og kraftverket Tafjord 4. Inntakspunktet til tunnelen ligger om lag 1,7 km oppstrøms fra fossen, og reduserer i praksis elvas nedbørfelt med om lag 51,5 km². I 2013 anbefalte Norges vassdrags- og energidirektorat å innføre minstevannføring i Muldalselva, av hensyn til vannføringen i Muldalsfossen.[10]

Fossen har siden 1800-tallet vært en turistattraksjon. Da Ålesund kommune i sin tid overtok fallrettighetene, ble navnet «Keiser Wilhelms foss» brukt. Ålesund-Sunnmøre Turistforening, som ble stiftet i 1889, fikk året etter støtte fra DNT og Ålesund-Sunnmøre Turistforening til bygging av en gangvei fra platået der Muldalsgårdene ligger til et sikret utsiktspunkt over fossen. DNT ga også tilskudd til utbedring av veien fra fjorden opp til gårdene.[11][12] Kristofer Randers, forfatteren av den klassiske turboken Søndmøre, reisehaandbog fra 1890, kalte fossen «Søndmøres prægtigste vandfald», og sammenlignet den med Rjukanfossen og Vøringsfossen. Randers anslo høyden til «minst 500 fot».[13]

Et af Norges mest storarted vandfald og en seværdighet af første rang. Fossen, der først er beskrevet af A. Arbo i hans Turistskitser, styrter sig straks nedenfor en liden bro, som fører over elven et kort stykke fra gaarden, ned i en uhyre vild, trang og dyb kløft med lodrette tildels udoverludende vægge. Da kløften, som forsætter lige ned til fjorden, paa den hele strækning snor er ganske smal og snor sig nedover i idelige siksakbugtninger, kan man fra sjøen alene se den øverste del af fossen, som ogsaa er aldeles utilgjængelig fra denne kant, idet den steile styrtninger paa begge sider af kløften kun saavidst levner plads for den sydende elv. Derimod kan man se fossen ovenfra ved at gaa ud paa en skrænt straks nedenfor broen og hælde sig utfor stupet, hvor man ser vandet under buldrende drøn styrte sig ned i det forfærdelige sorte og gabende svælg. Men heller ikke herfra faar man egentlig mere end et overvældende indtryk af omgivelsernes vildhet og faldets svimlende gru, fossen selv kan man emer ane end se paa grund af de tætte støvskyer, som sættes tilveirs fra det kogende dyb.

Kristofer Randers (1890): Søndmøre, reisehaandbog.

Muldalsfoss er et af Søndmøres mærkeligste vandfald. Fossen styrter sig straks nedenfor en liden bro over elven ned i en trang og dyb kløft, tildels med udoverludende vægge. Kløften fortsætter lige ned til fjorden og er på den hele strækning smal og gaar i idelige bugtninger. Man kan fra sjøen kun se den øverste del af fossen, som er utilgjengelig fra den kant. Man kan se fossen ovenfra ved at gaa ud paa en skrænt straks nedenfor broen. Fossen sees bedst ved at følge en af Turistforeningen anlagt vei paa kløftens høire (vestlige side) ned til det sted foran fossen, hvor der er anlagt rækværk.

Amund Helland (1911): Topografisk-statisisk beskrivelse over Romsdals amt.[14]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Oppslaget Muldal-Muldalsfossen i reiseguiden Norge må oppleves». Arkivert fra originalen 17. september 2017. Besøkt 10. juli 2017. 
  2. ^ Aftenposten 15. juli 1995.
  3. ^ «Søket etter mannen som skal ha falt i Muldalsfossen fortsetter». NRK (norsk). 10. juli 2017. Besøkt 10. juli 2017. 
  4. ^ Vår eigen tone. Valldal: Norddal mållag. 1991. 
  5. ^ Welle-Strand (1988): De tusen fossers land, Oslo
  6. ^ Vatne, Steinar (2013): Muldalsgardane og Muldalsætra i Tafjord. Biologisk mangfold og forslag til skjøtselstiltak. Økolog Vatne Rapport 1-2013
  7. ^ Vollan, Odd (1967): Tafjord kraftselskap 1917–1967. Utgitt i Ålesund.
  8. ^ Pollog, Carl Hanns (1935): Ein Stiefkind der physischen Geographie. Geografiska Annaler, 17: 110-120.
  9. ^ Avlest på norgeskart.no (Statens kartverk), 20. oktober 2018
  10. ^ Norges vassdrags- og energidirektorat (2013): Vannkraftkonsesjoner som kan revideres innen 2022 - Nasjonal gjennomgang og forslag til prioritering, Rapport nr. 49/2013
  11. ^ Furseth, Astor (1991): Den løynde fossen. Årbok for Norddal. Norddal mållag.
  12. ^ Fjellposten nr 2, 2013.
  13. ^ Randers, Kristofer (1890): Søndmøre, reisehaandbog. Kristiania: Cammermeyer.
  14. ^ Helland, Amund (1911): Topografisk-statisisk beskrivelse over Romsdals amt. Oslo: Aschehoug.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Muldalsfossen&oldid=24302147»