Muhammad ibn `Abd al-Wahhab

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Shayk Muhammad ibn `Abd al-Wahhab (arabisk: محمد بن عبد الوهاب‎; født 1703 i 'Uyayna, nord for Riyadh, nå i Saudi-Arabia, død 20. juni 1792 i emiratet Diriyah) var en muslimsk lærer som forsøkte å renske den islamske religionen tilbake til dens arabiske opphav. Han grunnla den svært strenge og fundamentalistiske sunniislamske retningen wahhabismen som baserer seg på hvordan de første muslimene tolket religionens regler. Retningens tilhengere kalte seg selv salafister, siden Al-Wahab er et av Guds 99 kjente navn i islam og de derfor unngår bruken av «wahhabi». Wahhab inngikk en allianse med Muhammed ibn Saud fra Al Sa'ud-familien, som blant annet innebar at ibn Sa'ud skulle innføre al-Wahhabs lære i områdene han erobret. Dermed ble wahhabismen Saudi Arabias statsreligion da sa'udiene samlet landet på 1920-tallet. Også Staten Qatar har i dag denne retningen som sin statsreligion, og selv om retningen har få tilhengere sammenlignet med andre islamske lovskoler.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn, studier[rediger | rediger kilde]

Muhammad ibn Abd al Wahhab ble oppfostret i Ahmad bin Hanbals rite, den strengeste av de fire ortodokse islamske skoleretninger. Han studerte i sin ungdom hovedsakelig i Damaskus.

Han kom i berøring med den svært hanbalittiske retning som var blitt grunnlagt av Taqi al-Din Ibn Taymiyya. Denne, som var en betydelig religiøs og etis] personlighet (død 1328 i Damaskus), hadde med flammende iver opptrådt som reformator av islams mange foreteelser som var blitt blandet inn fra andre religioner og som hadde vunnet almen erkjennelse selv innen de ortodokse skolene.

Islams historiske utvikling er betingat av tre faktorer: Koranen, sunna og ijma, det vil si konsensus blant de teologiske autoriteter. Blant disse hadde ijma imidlertid blitt formen for en særlig vidtgående religionsblandning ved vilken alskens religiøse anskuelser, seder og bruk var blitt opptatt og innforlivet med profeten Muhammeds religion under tilpasning til omgivende religionsformer.

Ibn Taymiyyas reformasjon gikk nettopp ut på å avskjære den av ijma betingede utviklingen og gjeninnsette Koranen og Muhammeds sunna som eneste norm for det religiøse liv.

Muhammad ibn Abd al Wahhab ble hans konsekventeste og mest betydelige etterfølger. Han forkastet radikalt ijma og alle under dens autoritet innførte noviteter, og gikk inn for streng og bokstavelig etterfølgelse av Koranen og sunna. Han bekjempet den opphøyelse over det menneskeliges sfære som under kristen innflytelse kommet Profetens person til del langt inn i de ortodokse sunniternes leir.

Like avvisende stilte han seg mot sjiittenes delvis gnostisk betingede overopphøyelse av Ali, Hasan og Husayn. Han gjorde dette for å i hele dens strenghet hevde det islamske monoteistiske gudsbegrepet. Han skrev en bok om monoteisme, Kitab al-Tawhid. Den består av eb rekke kortere kapitler som forklarer monoteismen med bevis fra Koranen og den autentiske sunna.

Han forkastet helt de fire ortodokse rettsskolene. Han vendte et flammende hat mot en mengde populære skikker og bruk, som i strid mot Koranen og sunna var blitt godtatt av ijma, for eksempel den i islam ytterst almene helgenkult, prosesjoner omkring profetens og hellige menns graver, bruken av rosenkransen og så videre.

Ogsåi rent ytre ting skulle en tilbakevenden til profetens enkle religion finne sted ved at han forbød all luksus i klesedrakt, nytelse av rusdrikker, hasjisj og tobakk, hasardspill og all vellevned. Hver og en som ikke adlød hans bud skulle betraktes som frafallen og drepes.

Religiøs agitasjon og allianse med Muhammed ibn Saud[rediger | rediger kilde]

Han begav seg til Basra for å spre sin religiøse lære blant sjiittene der, men ble i stedet kastet ut. Etter at hans far døde i 1740 startet han en religiøs kampanje der gravsteiner og moskéer bygde over graver av hellige menn ble ødelagt. Han fikk også oppmerksomhet da han forordnet det slik at kvinne ble stenet på grunn av utroskap.

Detta førte til at hans eget liv ble satt i fare, og han begav deg til Diriyah, hovedstaden i Nejd, som ble styrt av Muhammed ibn Saud. Med denne inngikk han en allianse som gikk ut på å innføre ibn Abd al Wahhabs lære i de områder som ibn Saud erobret. Alliansen ble bekreftet ved at Muhammed ibn Saud giftet seg med Muhammad ibn Abd al Wahhabs datter. Ved denne allianse kom Abd al Wahhabs lære til å få politisk betydning, og sammen startet de i 1744 en militant wahhabittisk reformbevegelse i den arabiske verden.

Tilhengerne av Muhammad ibn Abd al Wahhabs lære, wahhabittene, betrakter seg selg som de eneste rette muwahhidun («bekjennere av Guds enhet») og betrakter alle andre muslimer med Koranens ord som musrikun («slike som sette andre vesen ved Guds side»).

Ætten Wahhab[rediger | rediger kilde]

Etter Muhammad ibn Abdul Wahhabs (også kalt Sjeik Muhammed) død ble hans ættlinger kalt Al al-Schejk, av Sjeiks ætt, som har bevart sin separate identitet inn i vår tid (2000-tallet)r. Medlemmer av ætten er inngifta i huset al-Saud. De inntar en fremtredande rolle innen ulama (de religiøse lærde som styrer og regulerer det religiøse liv i landet) og er mektigst i ministerrådet nest etter kongefamilien al-Saud selv, og har viktige ledende poster innen politi og de væpnede styrker.

Verker[rediger | rediger kilde]

  • Risālah Aslu Dīn Al-Islām wa Qā’idatuhu
  • Kitab al-Quran (The book of Allah)
  • Kitab at-Tawhid (The Book of the Unity of God)
  • Kashf ush-Shubuhaat (Clarification of the Doubts)
  • Al-Usool-uth-Thalaatha" (The Three Fundamental Principles)
  • Al Qawaaid Al ‘Arbaa’ (The Four Foundations of Shirk)
  • Al-Usool us Sittah (The Six Fundamental Principles)
  • Nawaaqid al Islaam (Nullifiers of Islaam)
  • Adab al-Mashy Ila as-Salaa (Manners of Walking to the Prayer)
  • Usul al-Iman (Foundations of Faith)
  • Fada'il al-Islam (Excellent Virtues of Islam)
  • Fada'il al-Qur'an (Excellent Virtues of the Qur'an)
  • Majmu'a al-Hadith 'Ala Abwab al-Fiqh (Compendium of the Hadith on the Main Topics of the Fiqh)
  • Mukhtasar al-Iman (Abridgement of the Faith; i.e. the summarised version of a work on Faith)
  • Mukhtasar al-Insaf wa'l-Sharh al-Kabir (Abridgement of the Equity and the Great Explanation)
  • Mukhtasar Seerat ar-Rasul (Summarised Biography of the Prophet)
  • Kitaabu l-Kabaair (The Book of Great Sins)
  • Kitabu l-Imaan (The Book of Trust)

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • J.-D. Brandes: … mit Säbel und Koran, Saudi-Arabien oder der Aufstieg der Königsfamilie Saud und der Wahabiten. Verlag Thorbecke, 1999.
  • Natana J. Delong-Bas: Wahabi Islam. From Revival and Reform to Global Jihad. Oxford: Oxford University Press 2004. S. 17-93.
  • H. Laoust: «Ibn ʿAbd al-Wahhāb». I: The Encyclopaedia of Islam. New Edition Bd. III., S. 677b-679a.
  • Esther Peskes: Muḥammad b. ʿAbdalwahhāb (1703-92). Untersuchungen zur Rekonstruktion der Frühgeschichte der Wahhābīya. Beirut-Stuttgart 1993.
  • John O. Voll: «Muḥammad Ḥayyā al-Sindī and Muḥammad ibn ʿAbd al-Wahhab: an analysis of an intellectual group in Eighteenth-Century Medina». I: Bulletin of the School of Oriental and African Studies 38 (1975) 32-39.
  • Charles Saint-Prot: Islam : l'avenir de la tradition entre révolution et occidentalisation, Paris, Le Rocher, 2008.
  • George Rentz: The birth of the islamic Reform Movement, London, Arabian Publishing, 2007.
  • Hamadi Redissi: Le Pacte de Nadjd ou comment l'islam sectaire est devenu l'islam, Paris, Seuil, 2007.

Referanser[rediger | rediger kilde]