Minnepinne

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
En minnepinne.

Minnepinnen (også kalt minnepenn, USB-nøkkel, USB-minne er et hendig lagringsmedium i likhet med minnekort, men minnepinnen bruker en USB-port til å overføre data. Minnepinnen har tradisjonelt hatt en avlang form, slik illustrasjonsbildet viser, men noen moderne modeller er ikke mye større enn selve USB-pluggen. Både minnepinner og minnekort er basert på flashminne, som er uten bevegelige deler og lydløst i bruk.

Funksjonen som minnepinne er ofte integrert i apparater som allerede har USB-kobling og minne, for eksempel MP3-spillere, kameraer og mobiltelefoner, slik at disse funksjonelt sett smelter sammen. Andre periferienheter med USB-kobling, for eksempel nettverksadaptere, radio- og TV-kort, kan også være USB-masselagringsenheter, typisk for å lagre drivere. Noen slike enheter vil gå ut av masselagringsmodus når driveren er operativ, som om den ble fysisk frakoblet, og inn i sin tiltenkte operative modus, mens andre fungerer som begge deler samtidig. Til slutt finnes det også minnepinner integrert i helt ubeslektede hverdagsgjenstander, for eksempel lommekniver.

Minnepinnen er skrivbar, bærbar, billig, liten, robust og lett å bruke. Den har derfor blitt meget populær og utbredt. Den finnes i dag (2012) i vanlig salg med en kapasitet på mellom 512 MB og 128 GB, men helt opp til 1 TB er tilgjengelig.

En svakhet ved minnepinner, i forhold til bærbare harddisker, er at minnepinner har lavere lese-/skrivehastighet (noe som kan være en ulempe f.eks. ved bruk som lagringsmedia (Direkte-USB (også kalt: Live-USB)) for en LiveDistro til mer kontinuerlig bruk enn en LiveDistroCD-ROM (Direkte-CD), ofte brukt til demonstrasjon av nye operativsystemer ). På den annen side er minnepinner mer hendige enn bærbare harddisker, på grunn av liten fysisk størrelse.

NB: Noen kaller, noe forvirrende og feilaktig, også minnepinne for Memory Stick, men dette er en type minnekort utviklet av Sony.

Historie[rediger | rediger kilde]

Minnepinne ble oppfunnet av Amir Ban, Dov Moran og Oron Ogdan, i det israelske selskapet M-Systems, som registrerte oppfinnelsen som et patent i USA 5. april 1999[1]. 13. september 1999 registrerte IBM et patent (nr.: RPS8-1999-0201) på en minnepinne som ble utviklet av den israelsk ingeniøren Shimon Shmueli. IBM samarbeidet med M-Systems for å bringe produktet til markedet. Trek Technology og IBM var de første selskap som begynte å selge minnepinner (i 2000). De første minnepinnene var på 8 MB, mens pr. 2012 er 4 GB det minste man får i Norge i vanlig handel.

I 2003 hadde de fleste minnepinner et USB 1.0/1.1-grensesnitt og en overføringshastighet på 1.5 Mbit/s eller 12 Mbit/s. I 2004 kom minnepinner med USB 2.0. Selv om USB 2.0 kan gi opptil 480 Mbit/s, så begrenses overføringshastigheten likevel av båndbredden på selve flashminnet (lagringsdelen). Denne har en typisk lesehastighet på 100 Mbit/s og en skrivehastighet som er noe lavere.

Kompatibilitet[rediger | rediger kilde]

De aller fleste minnepinner oppfyller USB-masselagringsprotokollen, og kalles da USB-masselagringsenheter. Alle moderne PC-operativsystemer støtter denne protokollen, og vil sørge for at minnepinnen automatisk dukker opp som en lagringsenhet når den settes i en USB-port. Eldre versjoner av Windows (eldre enn Windows 98 SE) krever at man installerer en egen driver. Linux har støttet USB siden versjon 2.2.7. USB-lagringsenheter som ikke er USB-masselagringsenheter vil kreve egen programvare, noe som begrenser kompatibilitet. Et eksempel er iPhone, som på grunn av medfølgende programvare (iTunes) bare kan brukes med Windows og Mac OS X, men ikke Linux.

Filsystemet som typisk er fabrikkinstallert på minnepinner er FAT. Dette er det eneste filsystemet som både kan leses og skrives av Windows, Mac OS X og Linux. Man kan bytte filsystem selv ved å formatere minnepinnen. FAT er et gammeldags filsystem som egentlig er særs uegnet for en minnepinne: Skriveslitasjen er systematisk konsentrert i viktige tabeller, noe som reduserer levetiden på flashminnet, og mangelen på journal eller loggbasert skriving gjør minnepinnen sårbar for datatap når den røskes ut av kontakten under en skriveoperasjon. Begrensningen i filstørrelse på 4 GB begynner også å bli upraktisk etter hvert som det kommer større minnepinner.

Avansert bruk[rediger | rediger kilde]

Noen datamaskiner kan starte et eget operativsystem fra en minnepinne og slik kan den brukes til å reparere en maskin som ellers ikke ville ha startet, uten å måtte reinstallere alt. Minnepinner leveres vanligvis formatert som vfat, et filsystem som kan leses av alle moderne operativsystemer. Men man kan like gjerne formatere dem som for eksempel ext2 (Linux) og bruke for eksempel DSL (Damn Small Linux), som er laget nettopp for dette formålet og gir flere funksjoner enn en standard MS-DOS-oppstartspartisjon vil gi.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Google.com: Patent nr. 6,148,354 Besøkt 23. mai 2014

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Category:USB flash drives – bilder, video eller lyd