Maskeballet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Maskeballet (it:Un ballo in maschera) er en opera skrevet i 1859. Musikken er skrevet av Giuseppe Verdi og teksten av Antonio Somma. Operaen baserer seg på Eugène Scribes Gustave III ou Le Bal Masqué, som igjen baserer seg på mordet på den svenske kong Gustav 3. i Stockholmsoperaen i 1792. Derfor har operaen versjoner på grunn av sensuren på den tiden som den ble skrevet i. Den opprinnelige versjonen handler om mordet på den kong Gustav 3. I den amerikaniserte versjonen ble imidertid handlingen lagt til Boston på 1600-tallet, og persongalleriet ble byttet ut på grunn av sensuren i mange land. Det var innsigelser mot å sette opp et kongemord på scenen. Nå til dags er likevel den opprinnelige versjonen den vanligste.

Drapet på Kong Gustav 3. i 1792[rediger | rediger kilde]

For mer informasjon om Gustav 3., se artikkelen Gustav III av Sverige

Krigen mot Russland hadde ødelagt Sveriges økonomi. Til tross for dette tenkte likevel kongen på å angripe Frankrike, hvor revolusjonen var begynt. Han ble etterhvert svært upopulær, og det ble dannet en sammensvergelse mot ham. Den 16. mars 1792 ble han skutt av kaptein Jacob Johan Anckarström under en maskerade i Stockholmsoperaen, og den 29. mars døde han av skadene

Oppføring[rediger | rediger kilde]

Verdi tilbød sin nye opera til Teatro Appollo i Roma, og det ble lange forhandliger med den pavelige sensuren. Denne ville at handlingen skulle skje utenfor Europa. Dette endte med at handlingen ble flyttet til Boston i Massachusetts, og at den svenske kongen ble til en engelsk guvernør, kalt Riccardo, greve av Warwick. For mange engelskmenn og amerikanere var det snodig at det svenske rokokkohoffet skulle flyttes til det puritanske Ny England, og at den eneveldige svenske kongen skulle byttes ut med en guvernør [1]. Likevel ble verket den 17. februar 1859 uroppført i Roma[1]. Operaen ble en suksess, og fikk veldig gode kritikker.

Den ble satt opp i Norge på Opera Comique i Kristiania i 1921.

Persongalleri[rediger | rediger kilde]

Rolle
O: Originalversjon, A: Amerikanisert versjon
Stemmetype
O: Gustav 3, konge av Sverige
A: Riccardo, guvernør i boston
Tenor
O: Kapetin Anckarström, Gustavs betrodde sekretær og bestevenn
A: Renato, kreol, Riccardos betrodde sekretær og bestevenn
Baryton
O: Amelia, Anckarströms kone, men forelsket i Gustav 3.
A: Amelia, Renatos kone, men forelsket i Riccardo
Sopran
O: Grev Clas Horn
A: Samuel
Bass
O: Grev Adolf Ribbing
A: Tom
Bass
O: Oscar, Gustavs pasje
A: Oscar, Riccardos pasje
Sopran
O: Britta Arvidsson
A: Ulrica, sigøyner og spåkone
Alt
O: Kristian
A: Silvano, orlogsmatros
Baryton
Dommeren Tenor
Amelias tjener Tenor

Musikken[rediger | rediger kilde]

Første akt[rediger | rediger kilde]

  • «La rivendrà nell'etasi» (Riccardo)
  • «Alla vita che t'arride» (Renato)
  • «Volta la terrea» (Oscar)
  • «Consentimi o signore» (Amelia, Ulrica og Riccardo)
  • «Di tu se fedele» (Riccardo)
  • «È scherzo od è follia» (kvintett)
È scherzo od è follia, Opptak fra 3. april 1914, New York City

Andre akt[rediger | rediger kilde]

  • «Ma dall'addio stelo» (Amelia)
  • «O qual soave brivido» (Amelia, Riccardo)

Tredje akt[rediger | rediger kilde]

  • «Morrò, ma prima in grazia» (Amelia)
  • «Eri tu» (Renato)
  • «Di che fulgor» (Oscar)

Handling[rediger | rediger kilde]

Første akt[rediger | rediger kilde]

Scene fra operaen i et oljemaleri av August Pollak.

Første bilde: I morgenaudiensen på slottet tar kongen vennlig imot søknader såvel som bønnskrifter. Horn, Ribbing og deres medsammensvorne er de eneste som har en fjern holdning. Pasjen Oscar gir Kongen en oversikt over dem som skal innbys til maskerade påfølgende kveld på klottet. Kongen er glad for å se at Amelias navn er på listen, men får dårlig samvittighet fordi hennes mann er hans bestevenn, kaptein Anckarström. Sistnevnte kommer for å snakke med kongen, og advarer ham mot en sammensvergelse som er på gang. Selv mener kongen at folket vil være med ham, men takker Anckarström for å være så årvåken. Kongen får så en utvisningsbeordring han skal underskrive. Denne gjelder sigøynersken Britta som det ryktes om at utfører trolldom. Da kongen imidertid hører pasjen Oscars flotte beskrivelser av henne, får han lyst til å treffe henne. Han bestemmer seg for å gjøre det forkledd som fisker, og hoffherrene skal også møte i forkledning. Anckarström gjentar advarslene sine, og kongen lover å være på vakt.
Andre bilde: I Brittas hytte er det fullt av mennesker som vil bli spådd. Kongen er tilstede, forkledd som fisker. Han hører henne spå matrosen Kristian, som visstnok snart skal bli forfremmet og få penger, og sniker derfor en forfremmelsesordre og penger ned i lommen på matrosen. Alle blir forbløffet over at spådommen ble oppfylt så fort, og Britta hylles. Hun får vite at Amelia vil treffe henne, og sender alle bort. Men bak et forheng står kongen, og hører Amelia tilstå at hun elsker ham og videre be om et middel mot den. Britta råder henne til å vente til det er blitt midnatt, for så å plukke en urt som vokser på retterstedet ved foten av galgen. Etter at Amelia har gått, kommer kongen frem for å bli spådd. Britta forutsier at han vil bli drept av en venn, og de medsammensvorne hvisker seg imellom at alt nå er oppdaget. Kongen spør videre om hvem som blir moderen, og får til svar «Den første som trykker Deres hånd[2]». Like etter kommer Anckarström, som ikke har hørt spådommen, og hilser kongen med et varmt håndtrykk. Kongen ler av det hele, og hans følge med ham.

Andre akt[rediger | rediger kilde]

Ved retterstedet leter Amelia etter urten hun skal plukke. Hun skjelver av angst. Kongen har forfulgt henne, og erklærer nå sin kjærlighet for henne. Anckarström kommer igjen for å advarekongen at de sammensvorne ettersøker ham. Anckarström kjenner ikke igjen hustruen sin fordi hun er tett tilslørt, og tilbyr å føre henne tilbake til byen. Anckarström og kongen bytter kapper, og kongen forsvinner. Idet Anckarström og Amelia skal til å gå, stanses de av de sammensvorne, som tror det er kongen de har foran seg. Amelia går imellom for å beskytte mannen sin, som nå, forferdet, kjenner igjen sin hustru. De sammensvorne hånler, og Anckarström bestemer seg for å slutte seg til de sammensvorne. Han ber Horn og Ribbing om å møte ham neste dag, og fører Amelia tilbake til byen.

Tredje akt[rediger | rediger kilde]

I Anckarströms arbeidsrom sverger Amelia på at hun er uskyldig, men han vil drepe henne som straff for hennes utroskap. Hun trygler om i det minste å få ta avskjed med sønnen, hvilket han godtar. Det går så opp for ham at det er kongen som er den skyldige, og han dreper henne derfor ikke. Ribbing og Horn kommer, og overraskes over at Anckarström ikke vil angi dem, men slutte seg til dem. Amelia tvinges til å trekke en navnelapp fra en urne med alle de medsammensvornes navn, og er ikke klar over at det navnet hun trekker, er den som skal myrde kongen. Anckarströms navn står på lappen som trekkes, så det er han som skal drepe kongen. Pasjen Oscar kommer med innbydelsene til maskeraden den samme kvelden, og de bestemmer seg for å utnytte denne anledningen.

Fjerde akt[rediger | rediger kilde]

Første bilde: I et kabinett på slottet underskriver kongen tunghjertet ordren om at Anckarström skal forflyttes. Han er ikke glad for å måtte skille seg fra Amelia. Oscar kommer med et anonymt brev, fra Amelia, og her blir kongen advart mot å vise seg på maskeraden. Han trosser advarslene, spesielt fordi han vil si farvel til sin elskede.
Andre bilde: Etter en del overtalele får Anckarström Oscar til å røpe kongens maskering. Idet kongen kommer, advares han av Amelia (som er maskert og forandrer stemmen) mot å oppholde seg i salen. Kongen kjenner henne igjen, og sier et kjærlig farvel. Anckarström dreper kongen med et skudd, som på dødsleiet tilgir vennen sin, gir ham forflytningsordren og sverger på at Amelia er uskyldig. Anckarström angrer, og kneler i dyp sorg ved kongens lik.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Qvarme, s. 93
  2. ^ Schepelern, s. 210.

Kilde[rediger | rediger kilde]

Qvamme, Børre (1997). Guiseppe Verdi. Oslo: Solum. 

Schepelern, Gerhard (1959). Operaboken: illustrert fører til 83 operaer fra Mozart til Menotti. Oslo: Gyldendal.