Magnetrører

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
En gjærkultur dyrkes i en erlenmeyerkolbe, et vanlig bruksområde for en magnetrører. Den kontinuerlige røringen holder gjærceller og næringsstoffer i suspensjon, og tilfører kulturen oksygen for å fremme vekst.

En magnetrører er et apparat som brukes til å røre i væsker i glasskolber. Den ble patentert av amerikaneren Arthur Rosinger på begynnelsen av 1940-tallet.[1]

Magnetrøreren bruker et roterende magnetfelt som drar en magnetisk rørepinne i bunnen av kolben som står på magnetrørerens plate. Dette får rørepinnen til å spinne raskt rundt i væska i kolben, slik at væska blir omrørt. Det roterende magnetfeltet blir skapt enten av en roterende magnet eller av en rekke fastmonterte elektromagneter.[2] Ettersom glass ikke påvirker magnetfeltet i nevneverdig grad (glass er transparent for magnetisme), og glasskolber (f. eks. erlenmeyerkolber) ofte brukes i laboratorier, fungerer magnetiske rørepinner godt. På den andre siden kan en liten magnetpinne bare røre væsker av mindre volum, typisk begrenset til 3-4 liter. Magnetrøreren arbeider også dårlig i viskøse væsker og tykke suspensjoner.

Magnetrørere blir ofte anvendt i kjemi og biologi. De blir ofte foretrukket fremfor miksere med mekanisk overføring ettersom de er stillegående, effektive, og ikke har eksterne bevegelige deler som går i stykker eller slites. På grunn av størrelsen og utformingen er det lett å rengjøre og desinfisere magnetrøreren. Den trenger ikke smøremidler som kan forurense væsken det arbeides med, og den kan brukes i hermetisk lukkede systemer. Noen magnetrørere har også en varmeplate som kan varme væsken mens den røres.

Rørepinnen[rediger | rediger kilde]

Fire magnetiske rørepinner sammen med en linjal.

Rørepinnen er en stavmagnet som blir plassert i væska, og som forårsaker omrøringen. Magneten er oftest dekket av teflon, og i noen tilfeller av glass. Glasstrukne rørepinner blir brukt i flytende alkalimetaller, bortsett fra i lut, som oppløser glass, og ammoniakk.[3] Både teflon og glass er kjemisk passive, og vil ikke forurense eller reagere med blandingen de skal røre. [2]

Rørepinnene finnes i mange forskjellige utforminger, men de fleste av dem har en forhøyning på midten som de balanserer og spinner på. De minste er noen få millimeter lange, og de største noen få centimeter. For å fiske rørepinnen opp av væsken bruker man «magnetplukker», en annen magnet som gjerne kan brukes fra utsiden av glasskolben og som gjerne kan være festet i enden av en liten stang.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Arthur Rosinger (6. juni 1944). «Magnetic Stirrer». United States Patent Office. Besøkt 16. februar 2013. 
  2. ^ a b «Stir Bars». University of Colorado at Boulder. Besøkt 16. februar 2013. 
  3. ^ S. Girolami, Gregory; B. Rauchfuss, Thomas; J. Angelici, Robert (1. august 1999). Synthesis and Technique in Inorganic Chemistry: A Laboratory Manual (engelsk) (3 utg.). University Science Books. s. 87. ISBN 978-0-935702-48-4. Besøkt 23. april 2013. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Magnetic stirrers – bilder, video eller lyd