Lou Rymkus

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Lou Rymkus
Nr 12, 44
Posisjon: Tackle
Informasjon
Født: 6. november 1919
Fødested: Royalton
Død: 31. oktober 1998 (78 år)
Dødssted: HoustonRediger på Wikidata
Høyde: 1,93 meter Vekt: 105 kg
Karriereinformasjon
High School: Tilden (IL)
College: Notre Dame
NFL Draft: 1943 / Runde: 7 / Pick 60
Laghistorie
Som spiller
Som trener
Karrierehøydepunkter og Priser

Som spiller:

Som trener:

Karrierestatistikk
Kamper     86
Interceptions     1
Touchdowns     2
Spillerstatistikk på PFR
Trenerstatistikk på PFR
Spillerstatistikk på NFL.com

Louis Joseph «the Battler» Rymkus (født 6. november 1919 i Royalton i Illinois, død 31. oktober 1998 i Houston i Texas) var en amerikansk fotballspiller og -trener som var aktiv i All-America Football Conference (AAFC), National Football League (NFL) og American Football League (AFL). Han spilte tackle for Cleveland Browns i AAFC og NFL på slutten av 1950-årene og begynnelsen av 1950-årene, hvor han beskyttet quarterback Otto Graham på vei til fem ligatitler. Etter spillerkarrieren tok han forskjellige stillinger som assistenttrener før han fikk sin første jobb som hovedtrener for AFLs Houston Oilers i 1960. Laget vant ligaens første tittelkamp, men lagets eier Bud Adams sparket Rymkus etter en dårlig start på 1961-sesongen.

Rymkus ble født i Royalton i Illinois og vokste opp i Chicago. Han utmerket seg som en lineman i high school og fikk et idrettsstipend til University of Notre Dame. Der spilte han for det ubeseirede laget i 1941 under hovedtrener Frank Leahy. I 1943 ble han draftet av NFLs Washington Redskins, og spilte for dem i én sesong før han vervet seg til marinen under andre verdenskrig. Etter to år i tjenesten signerte han kontrakt med Browns, og ble med det laget ut spillerkarrieren. Paul Brown, Browns’ første trener, beskrev Rymkus som «the best pass protector I've ever seen»"[1] Rymkus’ evne til å blokkere ble brukt som et eksempel på riktig form av flere andre trenere.

Etter en kort tid som hovedtrener for Oilers holdt Rymkus flere andre jobber innen idretten, inkludert som trener for en high school i Louisiana og som assistenttrener for Detroit Lions. Rymkus var en finalist for innlemmelse i Pro Football Hall of Fame, men ble ikke valgt. I 2005 ble han innlemmet i Professional Football Researchers Association Hall of Very Good.[2]

Han døde av et slag i Houston i Texas, hvor han da hadde bodd over en lengre periode.

Tidlig liv og high school[rediger | rediger kilde]

Rymkus ble født i Royalton i Illinois til en litauisk gruvearbeider som eide en liten dagligvarehandel.[3] Etter at faren ble skutt og drept utenfor dagligvarehandelen flyttet Rymkus og familien til sørsiden av Chicago.[3] På grunn av økonomiske problemer måtte Rymkus ta på seg forskjellige jobber, inkludert ved å levere aviser og dagligvarer.[3][4] Rymkus tok råd fra en venn og gikk på Tilden Tech, nå Tilden High School, og fikk vist seg frem som en lineman med talent på skolelaget.[3][4][5] Han blokkerte et spark og scoret en touchdown i en kamp mot rivalene Austin High i Soldier Field i 1936, et play han selv har beskrevet som det mest minneverdige fra hans tid i high school.[5] Som senior slo han Rudy Mucha for prep-school-tittelen i bryting i Chicago.[5]

College og profesjonell spillerkarriere[rediger | rediger kilde]

Rymkus’ suksess i high school førte til et tilbud om idrettsstipend til University of Notre Dame, hvor han endte opp med å spille fra 1940 til 1942.[3][6] I college var han kjent som en hardhendt og tøff tackle. I en kamp mot Georgia Tech i 1941 fikk Rymkus en albue i ansiktet. Han måtte sy 14 sting i overleppen, men returnerte deretter til kampen som Notre Dame vant 20–0[4] Notre Dame gikk ubeseiret gjennom sesongen, som også var Frank Leahys første år som lagets hovedtrener.[7] I 1942 ble Rymkus utnevnt All-American, og i sin siste sesong på universitetet ble han utnevnt til lagets Most Valuable Player.[6]

Rymkus ble draftet av National Football Leagues Washington Redskins i 1943, og signerte en kontrakt for en årslønn på $2 000.[4][6] Han spilte med quarterback Sammy Baugh og returnerte blant annet en blokkert punt for en touchdown i en kamp og en interception for en touchdown i den neste kampen.[4] Etter 1943-sesongen vervet Rymkus seg til [ under andre verdenskrig.[6] Han trente opp rekrutter for marinen på Great Lakes Naval Station nær Chicago i 1944 og 1945, og tjenestegjorde på Pearl Harbor.[4]

Mot slutten av krigen i 1945 valgte Rymkus å signere for Cleveland Browns i den nye ligaen All-America Football Conference.[4] Paul Brown, lagets trener, hadde møtt Rymkus i Great Lakes hvor han hadde vært trener for basens lag.[4] Brown tilbød Rymkus en lønn på $4 000 i året, dobbelt så mye som han hadde fått av Redskins.[4] George Preston Marshall, eieren av Redskins, valgte å ikke matche tilbudet, og stilte spørsmål ved valget om å signere for et lag som spilte i en liga han mente ikke kunne konkurrere med det veletablerte NFL.[8] Rymkus forlot konen Betty i Nappanee i Indiana og haiket til Browns’ treningsleir i Bowling Green i Ohio.[4]

Browns spilte lagets første sesong i 1945, og Rymkus ble tidlig en nøkkelspiller både på angreps- og forsvarssiden. Han bygget videre på ryktet sitt for å være en tøff spiller, med over 50 minutter per kamp i året til tross for en kneskade som han måtte opereres for etter sesongen.[9] På forsvarssiden jobbet Rymkus med å hinde motspillerne i å få til løp samt å legge press på quarterbacken, og på angrepssiden forsvarte han quarterback Otto Graham og sørget for gode muligheter for løp for fullback Marion Motley.[10] Graham ledet ligaen i pasningsyards gjennom alle ligaens fire år, og Motley ledet i yards på løp.[11]

Browns nådde tittelkampen i AAFC i 1945, men uken før kampen ble Rymkus og lagkameratene Jim Daniell og Mac Speedie arrestert og holdt i flere timer etter en konfrontasjon med politibetjenter i Cleveland.[12] Mennene hadde drukket mens de ventet på å plukke opp Speedies kone, som var på vei inn fra Utah med fly.[12] Daniell, sjåføren i bilen de tre kjørte, tutet på en politibil som blokkerte dem, som førte til en krangel og arrestasjoner.[13] Rymkus og Speedie ble siktet med forstyrrelse og Daniell for offentlig beruselse.[14] Daniell, lagets kapten, ble kastet ut av laget etter hendelsen, men Rymkus og Speedie forble.[14] Browns sikret ligatittelen uken etter, og Rymkus ble inkludert på et kombinert All-AAFC og -NFL-lag.[15]

Cleveland vant ligatittelen også de tre neste årene før ligaen ble oppløst og Browns ble en del av NFL.[16] Rymkus ble utnevnt All-AAFC i 1947, 1948 og 1949.[17] I 1948, da Browns vant alle kampene laget spilte, spilte Rymkus kun på angrepssiden av ballen som en offensive tackle.[4] Den samme sommeren var han også en umpire i All-American Girls Professional Baseball League.[18]

Browns vant NFL Championship Game i 1950, som var lagets første sesong i ligaen.[19] Cleveland nådde igjen tittelkampen året etter, men tapte da 24–17 mot Los Angeles Rams.[20] Med kne- og albueskader valgte den da 32 år gamle Rymkus å pensjonere seg etter 1951-sesongen, etter å ikke ha gått glipp av en eneste kamp eller treningsøkt i løpet av sine seks år med laget.[4][6] Brown beskrev ham som «the best pass protector I've ever seen»; tidligere lagkamerater beskrev hans spillestil ble brukt som en modell for trening av nykommere til laget i Cleveland.[1]

Trenerkarriere[rediger | rediger kilde]

Etter han pensjonerte seg tidlig i 1952 tok Rymkus en stilling som line coach for Indiana University, hvor hans tidligere lagkamerat for Notre Dame Bernie Crimmins hadde blitt ansatt som hovedtrener.[21] Ett år senere flyttet han nordover for å bli assistenttrener under tidligere hovedtrener for Rams Bob Snyder for Canadian Football Leagues Calgary Stampeders. I 1954 var han tilbake i NFL, da som line coach for Green Bay Packers.[4] I løpet av fire sesonger med laget jobbet han blant annet med de fremtidige Hall of Famerne Forrest Gregg og Jim Ringo.[4]

Den 9. januar 1958 tok Rymkus en stilling som assistenttrener for Rams. Navnet hans hadde også kommet opp som en mulig kandidat for å erstatte Lisle Blackbourn som hovedtrener for Packers, men ble da droppet til fordel for Ray McLean.[7] Han jobbet under Sid Gillman for Rams i to sesonger, og ble i perioden sett på som en mulig hovedtrener. Los Angeles Chargers i den nye ligaen American Football League (AFL) vurderte å ansette ham i 1959; Leahy, Rymkus’ trener da han spilte for Notre Dame, var lagets general manager.[22] Chargers endte opp med å velge Gillman, og i januar 1960 ble Rymkus ansatt som hovedtrener for AFLs Houston Oilers.[23] Oilers’ eier Bud Adams signerte ham til en 3-årig kontrakt med en årslønn på $15 500.[4]

Rymkus ansatte en rekke assistenttrenere, inkludert Wally Lemm, Walt Schlinkman, Fred Wallner og sin tidligere lagkamerat for Browns Speedie.[4] Laget var ledet av quarterback George Blanda, running back Billy Cannon og wide receiver Charlie Hennigan. Houston hadde et sesongresultat på 10–4 i seriespillet, og møtte Chargers i ligaens tittelkamp.[24] Oilers hadde tapt mot Chargers i seriespillet den 13. november, en kamp som fikk kallenavnet «Sawdust Game» fordi det ble spredt sagspon på den våte og sørpete banen i Los Angeles, men var klare favoritter i forkant av tittelkampen.[25] I forkant av kampen ble Rymkus utnevnt til Coach of the Year i AFL.[24] Den 1. januar 1961 slo Oilers Gillmans Chargers 24–16 i tittelkampen.[26] For å minnes seieren bestilte Rymkus flere tusen drikkeglass med et bilde av sitt ansikt på dem som han delte ut til venner.[27]

Feiringen fortsatte inn i neste års sesongoppkjøring, da Adams sendte laget på en to uker lang treningsleir i Hawaii.[28] Rymkus var misfornøyd med mengden distraksjoner denne avgjørelsen førte til. «Vi syns det var vanskelig å tenke på amerikansk fotball rundt palmetrærner», sa han. «En treningsleir i sesongoppkjøringen må være hard, og du må jobbe hardt. Du kan ikke gjøre det et sted som Hawaii.»[28] Laget startet 1961-sesongen 1–3–1, og Adams gav Rymkus sparken 14. oktober.[29] Adams sa at avgjørelsen var «basert på en vurdering av at de tilgjengelige verktøyene ikke ble utnyttet til sitt fulle potensiale».[29] Wally Lemm fikk stillingen som hovedtrener, men endringen førte også til at Speedie sa opp.[30] Under Lemm klarte Oilers å sikre en andre ligatittel på rad.[31]

Etter han fikk sparken forlot Rymkus idretten til fordel for en PR-stilling med Global Marine Exploration Company i Los Angeles.[32] Etter over tre år utenfor idretten var han tilbake osm trener for Oilers da tidligere lagkamerat for Redskins Hugh Taylor ansatte ham som offensive line coach.[33] Rymkus forble med laget ut 1965-sesongen, før han sa opp i januar 1966.[34] Til tross for en kort periode med Oilers var Rymkus populær i Houston; over 250 personer deltok på en middag i hans ære etter at han sa opp.[35]

Tre uker senere ble Rymkus, sammen med tidligere medarbeider for Oilers Baugh, ansatt som assistenttrenere for Detroit Lions.[36] Da Harry Gilmer fikk sparken som lagets hovedtrener etter 1966-sesongen ble Rymkus nok en gang stående uten en jobb. Han tok en stilling som assistenttrener for Akron Vulcans i Continental Football League og ble forfremmet til hovedtrener og general manager i 1967.[37] Rymkus holdt stillingen frem til laget ble oppløst senere samme år på grunn av økonomiske problemer; lageier Frank Hurn sluttet å betale lagets regninger.[38][39]

Rymkus tok deretter et kraftig lønnskutt for å bli hovedtrener for Many High School i Many i Louisiana.[38] Jobben, som var i et avsidesliggende ommråde midt i Louisiana, hadde en lønn på $9 200 i året for å være fotballtrener, lærer i tre historieklasser og leder for skolens sommerprogram. Rymkus tok stillingen på grunn av en interesse for de harde tilstandene utøverne spilte i; mange måtte stå over treningsøkter for å jobbe på familiegården. Laget klarte ikke å vinne noen kamper i 1968, men Rymkus holdt seg innenfor den profesjonelle sfæren som talentspeider for Kansas City Chiefs i helgene.[40]

I 1969 forlot Rymkus Many da han selv sa han «ikke hadde råd til det», og tok en stilling som daglig leder på Executive Health Club i Houston.[41] Senere samem år samlet han inn penger for å organisere laget West Texas Rufneks i Continental Football League.[42] Etter at Rufneks tapte en vennskapskamp mot Omaha Mustangs 31–0 valgte styret i Professional Sports Inc. enstemmig om å fjerne ham som hovedtrener. Ted Dawson, som hadde vært hovedtrener og general manager for laget da det spilte i Texas Football League i 1968, tok over stillingen og endte sesongen med delt førsteplass med vinnerne av Western Conference, San Antonio Toros.[43]

Tidlig i 1970 søkte Rymkus på en stilling som offensive line coach for Browns, men fikk ikke jobben.[44] Senere samme år var han tilbake i NFL, da som offensive line coach for Baltimore Colts under Don McCafferty.[45] Etter tre seriekamper ble han derimot erstattet av George Young, og ble flyttet til lagets speideravdeling.[45] Rymkus fikk en mesterskapsring det året etter at Colts slo Dallas Cowboys i Super Bowl V.[6]

Rymkus fikk et rykte for å være streng i løpet av sin trenerkarriere. Med Oilers hadde han flere ganger truet spillerne med å piske dem.[27] Han ble også beskrevet som melodramatisk. En gang gjentok han en tale Leahy hadde gitt til ham under en trening midt i en snøstorm da han spilte for Notre Dame.[27] Under solen i Houston i august ba han spillerne om å være «like the Great Northern Buffalo, whose coat is shaggy and whose muscles are strong. The Great Northern Buffalo sticks his head into the wind and braves the cold, not like the puny Southern Buffalo, who turns his back to the storm.»[27]

Senere liv og død[rediger | rediger kilde]

Mot slutten av 1970-tallet jobbet han i salgsavdelingen for Houston Astros.[46] Han tok senere flere jobber utenfor idretten, blant annet som bilselger i Houston. I 1988 var han en av 15 finalister for innlemmelse i Pro Football Hall of Fame, men endte ikke opp med å vinne nominasjonen (blant finalistene var Rymkus og Lee Roy Jordan de eneste som ikke endte opp med å bli innlemmet).[47] Han døde etter et hjerneslag på et gamlehjem i Houston i 1998.[3] Han hadde to barn med konen Betty.[6]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Piascik 2007, s. 241.
  2. ^ «Hall of Very Good Class of 2005». Pro Football Researchers Association (engelsk). Besøkt 16. juni 2023. 
  3. ^ a b c d e f Breslin, Meg McSherry (3. november 1998). «Lou Rymkus, 78, Former Oilers Coach». Chicago Tribune (engelsk). Arkivert fra originalen 4. mars 2016. Besøkt 16. juni 2023. 
  4. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p Carroll, Kevin (1999). «Lou Rymkus – "The Battler"» (PDF) (engelsk). 21 (3). Pro Football Researchers. Besøkt 17. juni 2023. 
  5. ^ a b c Denniston, Jack (13. november 1942). «Introducing» (PDF). The Notre Dame Scholastic (engelsk). Arkivert fra originalen (PDF) 3. oktober 2015. Besøkt 16. juni 2023. 
  6. ^ a b c d e f g Eddy, Bob (11. februar 2010). «Son Wears His Father's Championship Ring with Pride». The Herald of Randolph (engelsk). Besøkt 17. juni 2023. 
  7. ^ a b «Rymkus Will Aid Gillman». Cleveland Plain Dealer. 10. januar 1958. s. 29. 
  8. ^ Piascik 2007, s. 24.
  9. ^ Piascik 2007, s. 25.
  10. ^ Piascik 2007, s. 24–25.
  11. ^ Piascik 2007, s. 149.
  12. ^ a b Piascik 2007, s. 60.
  13. ^ Piascik 2007, s. 60–61.
  14. ^ a b Piascik 2007, s. 61.
  15. ^ Piascik 2007, s. 64, 66.
  16. ^ Piascik 2007, s. 81, 121, 146.
  17. ^ Piascik 2007, s. 82, 148.
  18. ^ «The Big Brute». The Washington Post. 26. august 1948. s. 18. 
  19. ^ Piascik 2007, s. 181.
  20. ^ Piascik 2007, s. 233.
  21. ^ Sauerbrei, Harold (6. februar 1952). «Rymkus, Crimmins Back Together in Indiana». Cleveland Plain Dealer. s. 27. 
  22. ^ Heaton, Chuck (1. desember 1959). «Football Footnotes». Cleveland Plain Dealer. s. 30. 
  23. ^ «Rymkus Is Coach For AFL Entry». Cleveland Plain Dealer. Houston, Texas. 3. januar 1960. s. C1. 
  24. ^ a b «Lou Rymkus Named 'Coach Of Year'». Beaver County Times (engelsk). New York. 29. desember 1960. s. 14. Besøkt 17. juni 2023. 
  25. ^ «Houston Is Favored by 6 1/2 in Mud». Cleveland Plain Dealer. Houston, Texas. 31. desember 1960. s. 21. 
  26. ^ «3d-Down Passing Wins for Oilers». Spokane Daily Chronicle (engelsk). Houston. 2. januar 1961. s. 34. Besøkt 17. juni 2023. 
  27. ^ a b c d Herskowitz, Mickey (5. november 1998). «Title with Oilers a small part of Rymkus' football glory». Houston Chronicle (engelsk). Arkivert fra originalen 7. oktober 2012. Besøkt 17. juni 2023. 
  28. ^ a b Rathet, Mike (26. august 1961). «Houston Perks Up In S.C.». The Sumter Daily Item (engelsk). s. 5. Besøkt 17. juni 2023. 
  29. ^ a b «Oilers Fire Lou Rymkus». The Palm Beach Post. Houston. 16. oktober 1961. s. 34. 
  30. ^ «Speedie Quits Oilers». The New York Times (engelsk). 18. oktober 1961. Besøkt 17. juni 2023. 
  31. ^ «Lemm Credits Oilers' Victory To Material». Tri City Herald. Houston, Texas. 26. desember 1961. s. 12. 
  32. ^ «Rymkus Gets Job». The Milwaukee Journal. Houston, Texas. 1. november 1961. s. 9. 
  33. ^ «Rymkus Added To Oiler Staff». Toledo Blade (engelsk). Houston, Texas. 27. desember 1964. s. F7. Besøkt 17. juni 2023. 
  34. ^ «2 Oiler Coaches Quit In Shakeup». St. Petersburg Times (engelsk). Houston, Texas. 8. januar 1966. s. 3C. Besøkt 17. juni 2023. 
  35. ^ «Useful Gift». New Castle News. Houston, Texas. 18. januar 1966. s. 16 – via NewspaperArchive.com. 
  36. ^ «Baugh Joins Lions». Spartanburg Herald (engelsk). Detroit. 11. februar 1966. s. 13. Besøkt 17. juni 2023. 
  37. ^ «Vulcans Hire Rymkus As Manager, Coach». Toledo Blade (engelsk). Akron, Ohio. 22. august 1967. s. 20. Besøkt 17. juni 2023. 
  38. ^ a b «Notes...off the cuff». Cleveland Plain Dealer. 28. september 1968. s. 50. 
  39. ^ «Akron Vulcans» (engelsk). Ohio History Central. Besøkt 17. juni 2023. 
  40. ^ Bledsoe, Terry (3. oktober 1968). «Rymkus Writes». The Milwaukee Journal. s. 19. 
  41. ^ «Notes...off the cuff». Cleveland Plain Dealer. 5. april 1969. s. 4C. 
  42. ^ «Notes...off the cuff». Cleveland Plain Dealer. 14. juni 1969. s. 2D. 
  43. ^ «Rufneks Fire Lou Rymkus». Odessa American (engelsk). Midland. 22. august 1969. s. 19. Besøkt 17. juni 2023. 
  44. ^ Heaton, Chuck (30. januar 1970). «Notes...off the cuff». Cleveland Plain Dealer. s. 1C. 
  45. ^ a b Heaton, Chuck (6. oktober 1970). «Extra Points». Cleveland Plain Dealer. s. 2D. 
  46. ^ «Notes off the Cuff». Cleveland Plain Dealer. 6. august 1977. s. 3C. 
  47. ^ «Ditka, Griese pass first step to Fame». Lakeland Ledger (engelsk). Canton, Ohio. 15. januar 1988. s. 5D. Besøkt 17. juni 2023. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Piascik, Andy (2007). The Best Show in Football: The 1946–1955 Cleveland Browns. Lanham, Maryland: Taylor Trade Publishing. ISBN 978-1-58979-571-6. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Lou_Rymkus&oldid=24269419»