Lauda Sion

Lauda Sion Salvatorem (latin: «Sion pris [din] frelser») er incipit til den historiske sekvens til Kristi legemsfest. Den ble forfattet omkring år 1264 av Thomas Aquinas, da denne festen ble innført universelt for den katolske kirke. Teksten er dogmatisk helt i pakt med hva Det fjerde Laterankonsil formulerte om realpresensen ved transsubstansiasjon i Eukaristien i håndgripelig og fattbar form.

Lauda Sion lar seg formalt tilbakeføres til korssekvensen Laudes crucis av Hugo av Orléans (1095–1160). Lauda Sion er en av de fem sekvenser som er blitt benyttet siden Tridentinerkonsilet (1545–1563) i den latinske katolske kirkes liturgi. Siden publikasjonen i 1570 pave Pius Vs Missale Romanum, der den ble inntatt i den hellige messe til høytiden Kristi legemes og blods fest, er den blitt sunget før evangelielesningen, og ble tonesatt blant annet av Orlando di Lasso, Giovanni Pierluigi da Palestrina og Felix Mendelssohn. Det gregorianske koraltema Lauda Sion Salvatorem finner en replikk i tredje sats av symfonien Mathis der Maler av Paul Hindemith (1934).

Sekvensen er ellers satt til syvende kirketone, men trekker i enkelte deler til den dypereliggende åttende kirketone.

I senmiddelalderen ble i de tyske områder det latinske Lauda Sion alternerende sunget med det tyske Leise Gott sei gelobet und gebenedeiet. Før pietismens tid, og før opplysningstiden, var sekvensen, likesom andre middelalderske tekster som for eksempel Anima Christi og Membra Jesu Nostri, også utbredt på luthersk grunn, og ble sunget som Musica sub communione under utdelingen av nattverden, eller på skjærtorsdag av koret. Tonesettelser for dette ble foretatt av blant annet Dietrich Buxtehude (BuxWV 68).

Den første sangoversettelse til tysk ble foretatt av en munk i Salzburg. På tysk er det kjent en rekke omdiktninger av Lauda Sion som for eksempel Deinem Heiland, deinem Lehrer av Franz Xaver Riedel (1773) med en melodi av Michael Haydn (1781); en annen er en versjon av Maria Luise Thurmair fra 1972 aom begynner Lobe, Zion, deinen Hirten.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Adolf Adam: Te Deum laudamus. Große Gebete der Kirche Lateinisch-Deutsch. Herder, 2. Aufl. Freiburg 1987, ISBN 3-451-20900-4, s. 62–67 og 215.
Dominicus Johner: Zur Melodie der Fronleichnam-Sequenz. I: Benediktinische Monatsschrift, Jg. 21 (1939), s. 270–277.
Franz Viktor Spechtler: Lauda Sion salvatorem. I: Verfasserlexikon. Band V, Sp. 613 f.