Kongedømmet Polen (1025–1385)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Królestwo Polskie
Kongedømmet Polen
Choragiew Krakowska.png
1025 – 1385  
Choragiew Krakowska.png
Flagg Våpen
Flagg Våpen
Plasseringa til Polen
Sentral-Europa, om lag 1097 - Polen er i gult.
Hovedstad Gniezno, Kraków, Poznań, Giecz
Språk polsk (muntlig)
latin (skriftlig)
Religion Romersk katolsk
Styreform Monarki.
Historie
 - Kroningen av Bolesław I 1025
 - Krewo-unionen 1385

Kongedømmet Polen (polsk Królestwo Polskie, latinsk Regnum Poloniae, ukrainsk Королівство Польське) ble den polske staten fra kroningen av den første kongen Bolesław I i 1025 til unionen med Litauen og styret undet Huset Jagello i 1385.

Det tidlig kongedømmet[rediger | rediger kilde]

Grunnlaget for utviklingen av en polsk stat ble skapt av Huset Piast, som var i førersetet siden 800-tallet. Hertug Mieszko I konverterte til kristendommen, noe som gjorde at Polen kunne bli en del av de kristne kongedømmene. I 1000, under Gniezno-kongressen, ble Polen anerkjent som en stat av Det tysk-romerske riket og Paven. I 1025 ble hertug Bolesław I den modige kronet til Konge av Polen, noe som markerte starten på det polske kongedømmet. I mange år ble derimot Polen styrt av hertuger, ikke konger.

Konge styrte landet på egen hånd, men det ble forventet at han respekterte de tradisjonelle skikkene til folket. Det var ikke lovpålagt at etterfølgerne til kongen skulle være den førstefødte. Alle sønnene til kongen eller hertugen hadde de samme rettighetene til å ta over tronen, og den som på en eller annen måte viste seg som den sterkeste tok over tronen.

Periode med splittelse[rediger | rediger kilde]

Hertug Bolesław III den skjevmunnede, som styrte fra 1102 til 1138, prøvde å få slutt på kampene mellom de forskjellige tronpretendentene ved å gi styret av Polen et mer formelt grunnlag. I testamentet sitt delte han landet sitt i fem hertugdømmet, som ble fordelt mellom sønnene hans.

Det oppdelte Polen

For å sikre at riket ble værende som en enhet opprettet han et ansiennitetsprinsipp, der det eldste medlemmet av dynastiet skulle være storhertug og ha styresmakt over de andre hertugene. Storhertugen styrte, i tillegg til hertugdømmet han arvet, over et landområde som ikke ble delt. Dette var en landstripe som gikk fra nord til sør i midten av Polen med Kraków som den viktigste byen. Storhertugen hadde også kontroll over Pommern, et len i Det tysk-romerske riket.

Siden rollen som storhertug alltid gikk til det eldste av de fem familiemedlemmene gikk de fire andre hertugdømmene i arv på vanlig måte hos etterkommerne etter sønnene til Boleslaw.

Disse forskriftene ble raskt brutt da forskjellige hertuger prøvde å oppnå posisjonen som storhertug, selv om de ikke var den eldste hertugen. Forskriftene som var ment å holde riket samlet, førte til at landet ble enda mer splittet og resulterte i at monarkene fikk mindre makt. Polen kom til og med under Přemyslid-kongene av Böhmen, men dynastiet døde ut før de klarte å opprette et stabilt fotfeste i Polen.

Splittelsen endte med piasthertugen Vladislav I den korte i 1306. Han samlet de forskjellige hertugdømmene i Kongedømmet Polen og i 1320 ble han kronet til konge. Sønnen hans Kasimir den store styrket den polske staten kraftig både utenriks og innenriks.

Nytt dynasti og unionen med Litauen[rediger | rediger kilde]

Kaisimir var det siste mannlige medlemmet av Huset Piast og ble etterfulgt av nevøen sin Ludvig, konge av Ungarn fra Angevine-dynastiet. Den gode perioden til monarkiet holdt fram under Ludvig.

Siden Ludvig heller ikke fikk sønner ble datteren Hedvig arvingen til det polske monarkiet.

Med Krewo-unionen giftet hun seg med Jogaila, storhertug av Litauen, som konverterte til kristendom. Ekteskapet skapte ikke bare en familieunion mellom Polen og Litauen, men knyttet også de to landene sammen de neste fire hundre årene.