Kjell Laugerud

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Kjell Laugerud
Født 24. januar 1930
Guatemala by i Guatemala
Død 9. desember 2009 (79 år)
Guatemala by i Guatemala
Yrke Infanterioffiser
Parti Movimiento de Liberación Nacional
Guatemalas president
1. juli 1974–30. juni 1978
Forgjenger Carlos Arana
Etterfølger Romeo Lucas García
Guatemalas forsvarsminister
1972–1974
Forgjenger Leonel Vassaux Martínez
Etterfølger Fausto David Rubio Coronado

Kjell Eugenio Laugerud García (født 24. januar 1930 i Guatemala by, død 9. desember 2009) var en guatemalansk offiser og politiker (MLN). Han var Guatemalas president 1974–1978, og satt som én rekken av militærdiktatorer under borgerkrigen i Guatemala. Laugeruds regime stod ansvarlig for omfattende brudd på menneskerettighetene.[1][2] Hans far kom fra Hokksund i Buskerud, noe som ble godt kjent i Norge i 1970-årene.[3]

Familiebakgrunn og yrkeskarrière[rediger | rediger kilde]

Han ble født i Guatemala by som sønn av guatemalanske Catalina García og den norske immigranten Per Eugen Laugerud, født i 1906 i Hokksund. Faren var sønn av Hans Laugerud og Olava Borge, som begge var tillitsvalgte i arbeiderbevegelsen. Per Laugerud arbeidet på en papirfabrikk før han utvandret til Guatemala i 1926.[4] Kjell Laugerud var gift med Hellen Lossi de Laugerud, som han hadde tre sønner og to døtre med.

Kjell Laugerud talte spansk og engelsk, men ikke norsk. Han tok deler av sin militære utdannelse ved Fort Benning i Georgia og U.S. Army Command and General Staff College ved Fort Leavenworth i Kansas. Han ble til slutt uteksaminert fra militærakademiet Escuela Politécnica, hvor han ble overinspektør i 1965. Senere var han militærattaché til USA og guatemalansk delegat til Inter-American Defense Board 1968–1970.[5] I 1983 ble Laugerud og tre andre ekspresidenter tvunget til å trekke seg tilbake fra militæret. Ved sin avgang hadde han rang av brigadegeneral i infanteriet.

I februar 2001 ble han intervjuet av Alex Rosén i forbindelse med det norske fjernsynsprogrammet Folk i farta, som ble sendt på NRK1 i september 2002.[6]

President i Guatemala[rediger | rediger kilde]

Laugerud var forsvarsminister under president Carlos Arana 1972–1974. I 1974 ble Laugerud presidentkandidat for Movimiento de Liberación Nacional (MLN), og ble også støttet av Partido Institucional Democrática (PID). José Efraín Ríos Montt fra Democracia Cristiana Guatemalteca (PDCG) ledet med 45 % av stemmene før militæret blokkerte valgurnene. Både fjernsyn og radio ble tatt av luften på valgnatten. Laugerud ble deretter utropt som valgvinner med en margin på 5,5 prosentpoeng over Montt. Montt kan ha godtatt posten som militærattaché i Madrid som en bestikkelse, for ikke å påklage valgresultatet.[7][8] Mario Sandoval Alarcón ble visepresident.

Da Laugerud kom til makten, hadde de antikommunistiske regjeringsstyrkene bekjempet den kommunistiske geriljaen militært, skjønt geriljaen begynte å reorganisere seg.[9] Laugerud hadde selv vært tett involvert i Aranas opprørsbekjempelse som forsvarsminister.[10] I midten av 1970-årene kom også et større innslag av organiserte bonde- og arbeiderbevegelser, en reaksjon på dårlige sosioøkonomiske kår for flertallet i befolkningen.[9]

Laugerud forsøkte å distansere seg fra den elitistiske delen av MLN og aktiviteten til dødsskvadronene i landet, og innledet en mindre voldelig periode.[10][11] Samtidig som han beholdt mange av sin forgjengers ministre, gjennomførte Laugerud forsiktige reformer. Han lanserte et økonomisk program, og åpnet for å motta internasjonal utviklingshjelp. Diskret støttet han etableringen av samvirker på landsbygden, noe var assosiert med kommunisme og svært kontroversielt i MLN og PID.[11][12] Han fastholdt Guatemalas territorielle krav på den britiske kolonien Belize, som han frem til jordskjelvet i 1976 planla å invadere, til internasjonale protester. I 1977 brøt han den diplomatiske kontakten med Panama på grunn av Belize-spørsmålet.

I 1976 ble Guatemala rammet av et svært ødeleggende jordskjelv, hvori mer enn 20 000 guatemalanere mistet livet. Laugerud har i ettertid fått mye av æren for å ha ledet gjenoppbyggingen etter jordskjelvet.[1] På hans initiativ tok Guatemala opp lån hos Den mellomamerikanske utviklingsbanken, Verdensbanken og Den internasjonale utviklingsorganisasjonen for bygging av veier, sykehus og kraftlinjer. Han arbeidet også for å utvikle fiskeindustrien og bygge- og anleggsbransjen.

Jordskjelvet skulle også bety et politisk vendepunkt i presidentperioden, ettersom den politiske uroen ble forverret.[10] Laugerud ble beskyldt av Amnesty International for å ignorere volden utøvd av den antikommunistiske dødsskvadronen Mano Blanco, «Den hvite hånd». Antatte geriljasympatisører og venstreorienterte ble i det hele bortført, torturert og drept. Da Jimmy Carter til slutt kritiserte Laugeruds militærregime for dette, svarte Laugerud med å avslå mer militærhjelp fra USA.[2] Laugerud vendte seg deretter til land som Israel, Spania, Belgia, Sverige, Taiwan og Jugoslavia for å motta militærhjelp.[13] I 1978 stilte han ikke til gjenvalg. Rett før han forlot presidentkontoret, ble om lag 50 ubevæpnede mayaindianere skutt og drept av regjeringsstyrker i Panzós.[14]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b «Guatemalan Ex-President Laugerud Dies at 79». The New York Times (engelsk). 11. desember 2009. Besøkt 1. august 2014. 
  2. ^ a b NTB-AP (12. desember 2009). «Diktatoren fra Hokksund er død». Dagbladet (norsk). Besøkt 1. august 2014. 
  3. ^ Nilsen, Amund Aune (12. desember 2009). «Guatemalas "norske" eks-president er død» (norsk). NRK. Besøkt 1. august 2014. 
  4. ^ «Emigranter over Kristiania 1871-1930, redigert utgave. Per Eugen Laugerud» (norsk). Arkivverket. Besøkt 1. august 2014. 
  5. ^ United States Southern Command (1976). Brigadier General (Ret.) Kjell Laugerud Garcia (engelsk). Digital National Security Archive. 
  6. ^ «Folkets slave. Kjell Laugerud Garcia». Folk i farta. NRK. 19. september 2002. Besøkt 1. august 2014. 
  7. ^ Penyak, Lee (1989). «Rios Montt and Guatemala's Military: The Politics of Puppetry». Revista de Historia de América (engelsk) (108), s. 131–147. 
  8. ^ Black, George (1984). Garrison Guatemala (engelsk). New York: Monthly Review Press. s. 3. ISBN 978-0853456650. 
  9. ^ a b Levenson, Deborah (2002). «Reactions to Trauma: The 1976 Earthquake in Guatemala». International Labor and Working-Class History (engelsk) (62), s. 60–68. 
  10. ^ a b c Morrison, Andrew R. og May, Rachel A. (1994). «Escape from Terror: Violence and Migration in Post-Revolutionary Guatemala». Latin American Research Review (engelsk) (2), s. 111–132. 
  11. ^ a b Brockett, Charles D. (1991). «The Structure of Political Opportunities and Peasant Mobilization in Central America». Comparative Politics (engelsk) (3), s. 253–274. 
  12. ^ Premo, Daniel L. (1981). «Political Assassination in Guatemala: A Case of Institutionalized Terror». Journal of Interamerican Studies and World Affairs (engelsk) (4), s. 429–456. 
  13. ^ «Reorganización de los actores del enfrentamiento (1971–1978)» (spansk). American Association for the Advancement of Science. Besøkt 18. juli 2010. 
  14. ^ Brockett, Charles D. (2005). Political Movements and Violence in Central America (engelsk). Cambridge University Press. s. 1–2. ISBN 978-0521600552.