Katherine Tingley

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Katherine Tingley i 1896

Katherine Augusta Westcott Tingley (født 6. juli 1847 i Newbury i Essex County, Massachusetts, død 11. juli 1929 i Visingsö, Sverige) var en amerikansk sosialarbeider, fengselsaktivist, anti-militarist, utopisk sosialist og teosof. I årene 18961929 var hun den andre president i Teosofisk samfunn (Pasadena).

Tidlige leveår[rediger | rediger kilde]

Katherine Westcott ble født i Newbury, Massachusetts, den 6. juli 1847. Hun fikk sin utdannelse på skolene i Newburyport, og blant private tutorer som lærte henne å spille piano, harpe og å synge.

Åndelige erfaringer[rediger | rediger kilde]

Som ung pike hadde Katherine åndelige erfaringer, og levde et temmelig innesluttet liv. Erfaringene kom i konflikt med undervisningen hun fikk, ettersom de tilsa at den eneste autoritet ikke finnes i skoler og institusjoner, men i mennesket selv. «Jeg følte alltid at min virkelige lærer, dersom den kan kalles en lærer, var inne i meg selv. Endog som et barn hadde jeg for vane å snakke på denne måten, noe som førte til at min far fryktet at jeg i min 21-års alder ville ende opp som dement! Overbevisningen om at min sanne lærer var inne i meg var likevel svært sterk. Da jeg var 4 eller 5 år gammel, kunne jeg plage folk med å fortelle dem at jeg kunne høre trærne synge, og mange andre ting langs denne linje, som syntes å være svært upassende for folk i datidens New England, hvor dogmenes og konvensjonenes makt var såpass sterk. Gjennom hele barndommen levde jeg derfor et temmelig isolert liv, bortsatt fra det inspirerende vennskapet fra min bestefar.»[1]

De kom også i konflikt med kirkens autoritet som sannhets-formidler og oppdrager: «Når andre gikk til kirken, dro jeg ut i skogene med min hund. Det var der jeg lærte noen av livets største hemmeligheter. ... Det var der jeg fant meg selv. Det var der jeg fant den lille åndelige styrke som jeg hadde. Det var der jeg hadde en visjon om at det sanne livet var vidunderlig og vakkert, men at menneskeheten som helhet levde i skyggenes dal fordi vi som ét folk ikke hadde kommet høyere. Vi hadde ikke hatt tillit til oss selv, ettersom vi var blitt hemmet av fortidens falske lærdommer.»[2] Under de store eikene og furuene langs elven Merrimack, drømte hun om «den hvite byen» hun en dag skulle bygge i «det gyldne landet i vest», mens andre slo seg til tåls med kirkens dogmer og skolenes autoriteter.

Borgerkrig og internat-tilværelse[rediger | rediger kilde]

I 1861 flyttet familien til Virginia. Faren var regiments-kaptein (Regimental Captain), og 15 år gammel fikk hun i 1862 befatning med krigens gru. Etter syvdagersslaget betraktet hun sammen med sin bror fra vinduet i sitt hjem hvordan sårede soldater vendte tilbake til millitærleiren i nærheten av Westcott-familiens hus. Plutselig sprang Katherine inn på kjøkkenet, hentet mat, og løp ut av huset for å gi soldatene mat og trøst.[3]

Faren ble skrekkslagen over hennes impulsive adferd. Han fryktet at datteren skulle komme opp i vanskeligheter under den amerikanske borgerkrigen, og til bestefarens store sorg sendte han Katherine til Villa Marie Convent i Montreal, Quebec.

Under hennes opphold der, brøt det ut brann i Quebec, og sammen med sine klassekamerater organiserte Katherine «en veldedig organisasjon for å hjelpe brannofrene».[4]

Sosial-arbeider i New York[rediger | rediger kilde]

Etter oppholdet på Villa Marie Convent fulgte to mislykkede ekteskap, begge barnløse. I New York City var hun fengsels-aktivist og arbeidet for å bedre de innsattes levekår. Samtidig var hun opptatt av fattigdommen i byens østkant. I 1887 grunnla hun Ladies Society of Mercy, og igangsatte et organisert hjelpeapparat som besøkte sykehus og fengsler.

Våren 1888 giftet hun seg med den dampskip-ansatte oppfinneren Philo B. Tingley, og fra deres hjem skrev hun flere filantropiske pamfletter, tilegnet «de som kjempet aller hardest i kampen for å overleve».

I 1893 arbeidet Katherine i et av byens verste slumstrøk. Der opprettet hun nødhjelps-apparatet Do-Good Mission, delte ut suppe og brød til mennesker uten midler til sin eksistens, og møtte daglig flere hundre familier som ventet på mat.

Hennes virksomhet ble lagt merke til. Tidlig en morgen da hun ankom suppe-kjøkkenet, med et menneskehav ventende på mat, stod en mann i folkemengden taus betraktet henne. Katherine trodde at han kom for å be om mat, og ba om assistanse fra sine medhjelpere for å gi han suppe og brød. Da Katherine snudde seg igjen, var han forsvunnet i folkemengden.

En eller to dager senere oppsøkte han henne i hennes hjem, og legitimerte seg som «William Quan Judge, Visepresident i Teosofisk samfunn og overhode av dens amerikanske seksjon».

Teosof[rediger | rediger kilde]

Møtet med William Quan Judge og teosofien bekreftet hennes sterke følelse av at uansett hvor lavt en person er kommet, eller uansett hvor funksjonshemmet en person er blitt, har han eller hun likevel ubegrensede utviklings-potensialer.

I «Gudene venter» (The Gods Await) skrev hun senere at «det var han (William Quan Judge) som ga meg de første glimt av tankens makt, og fikk meg til å innse hvordan den kunne bygge eller ruinere skjebnen til et menneske. Og ved å gjøre dette, viste han meg hvordan man finner den teosofiske løsningen på alt som hadde engasjert meg: Hvordan den viser veien til den rette behandlingen av menneskehetens undertrykte og uønskede, og de sanne remedier mot fattigdom, sykdom og kriminalitet.»[5]

Hun oppfattet teosofien som botemiddelet mot de fastlåste holdninger som menneskene i århundrer hadde hatt innenfor religion, utdannelse og behandling av innsatte i fengslene og overfor resten av «samfunnets uønskede» som var blitt født på «feil side» av livet. Dessuten forkastet teosofien bruken av krig som løsning på konflikter nasjonalt, såvel som mellom nasjoner, raser og mennesker med ulik religiøs tro.

Den 13. oktober 1894 ble hun medlem av Teosofisk samfunn, og den 27. oktober samme år ble hun akseptert av Judge som medlem av organisasjonens esoteriske seksjon. Under årsmøtet i den amerikanske seksjon den 28. april 1895, ble det vedtatt at denne seksjonen skulle bryte ut som en selvstendig bevegelse med navnet «Teosofisk samfunn i Amerika».

President av Teosofisk samfunn i Amerika[rediger | rediger kilde]

Judge døde den 21. mars 1896, og Tingley ble utnevnt til samfunnets andre president.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ The Splendor of the Soul, 1. kapittel
  2. ^ Ibid
  3. ^ Raja-Yoga Messenger, september 1929, s. 210.
  4. ^ New York Tribune, 11. april, 1897
  5. ^ The Gods Await, s. 65–66

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Forfatterskap[rediger | rediger kilde]

  • The Gods Await, 1926
  • The Splendor of the Soul, 1927