Kampene i Rødenes

Kampene i Rødenes var en serie trefninger i begynnelsen av mai 1808, fra Lund i Hemnes, Aurskog-Høland til Ørje i Marker.

Bakgrunn

Den 15. april 1808 hadde den svenske 3. brigade krysset grensen fra Töcksmark og besatt østsiden av Rødenessjøen og Øymarksjøen, og med forposter langt mot sør og helt opp i Hemnes. Det ble bygget forskansninger, særlig ved Ørje, der sjefen, oberst Cederström hadde sitt hovedkvarter. Så skjedde ikke mer. Oberst Angell sier det ganske treffende: «Den (brigaden) opnaadde at leve en tid paa disse fattige grænsebygders bekostning, men ellers intet».

Den første trefningen

På det tidspunktet var prins Christian August mest opptatt av det svenske gjennombruddet ved Kongsvinger. Han var imidlertid redd 3. brigade kunne rykke nordover og falle de norske styrkene i ryggen. Han sendte derfor den 20. april to kompanier under kapteinene Heyerdahl og Zarbell mot Hemnes. Det kom snart rykter om at svenskene var på anmarsj, og Heyerdahl brøt da opp med sitt kompani og dro tilbake til Fetsund. Zarbell sto da ved passet vest for gården Lund, øst for Hemnes kirke. Zarbell rykket fram mot gården, og fant et svensk jegerkompani som ble jaget ut av stillingen, og som trakk seg nesten en halv mil tilbake til Opsal og Krok i Rødenes. Her sto de nordligste svenske stillingene.

Her var også brigadesjefen, oberst Cederström. Kompanisjefen fikk ordre om å gå tilbake og konfrontere det norske kompaniet, som var blitt stående ved Lund. Svenskene forsøkte å kaste Zarbell og hans menn ut av stillingen, men forgjeves. Da de hadde mistet en fjerdedel av styrken, måtte svenskene gi seg og gå tilbake. Så var det ingen bevegelse i stillingene på en stund. Zarbell nyttet tiden til å gjøre seg grundig kjent i trakten ned mot, og til dels bak de svenske linjene.

Kampene den 5. mai

Etter seieren ved Trangen følte Christian August at han hadde ryggen tilstrekkelig fri til å ta seg av den svenske 3. brigade. Den 4. mai ble major Andreas Samuel Krebs med tre kompanier av Jegerkorpset, fire grenaderkompanier, noen skarpskyttere, en divisjon av Akershusiske dragonregiment og noen smaalenske dragoner med dem. De gikk over Aurskog mot Hemnes for å møte Zarbell der.

Samme kveld ble Zarbell og hans skarpskyttere, samt løytnant Hegge med 3. jegerkompani, sendt fram mot stillingene ved Opsal i Rødenes. Her lå 150 mann fra 1. Södermanlands bataljon bak kraftige forhugninger. Zarbell kom fram klokken fem om morgenen, og gikk på, som vanlig for ham, med dødsforakt. Men han klarte ikke alene å jage svenskene ut av stillingen Da kom Major Krebs og hovedstyrken, og jegerne under Hegge og Haxthausen jagde svenskene ut. De gikk i ny stilling ved gården Krok lenger øst. Krebs og hans menn fulgte rett etter.

Mellom Opsal og krok går Opsalelva i et trangt gjel, og Krok ligger på høyden over den. Svenskene hadde her en tilsynelatende sterk stilling, særlig på grunn av elva som syntes umulig å komme over. Men ved kaptein Butenschøns kompani var det en jeger ved navn Lars Opsal, som var født og oppvokst her. Han visste om et sted der det gikk an å komme over. Lars gikk foran, og Butenschøn og kompaniet etter, de kom over og gikk mot svenskenes høyre flanke. Dette tok litt tid, og Krebs ble utålmodig og gikk ut på veien for å se etter dem. Da begynte svenske kuler å suse rundt majoren. Han brølte da over til svenskene: Skyter så mange på bare èn mann, da? Svenskene stoppet ilden.

Resten av jegerne hadde nå kommet seg over elva, og svenskene som nå var truet fra to kanter rømte Krok og gikk i ny stilling med forhugninger ved Jåvall, omtrent en kilometer lenger sørvest. Krebs og hans menn fulgte. De ble først avvist av svenskene, men gikk på i et nytt stormangrep og tok stillingen. Svenskene prøvde så å sette seg fast ved Åseby, bare for å bli kastet ut nok en gang. Det samme fortsatte til de kom til Slupstad, omtrent 5 km fra Ørje. Der fikk svenskene forsterkninger og satt en stund før Krebs fikk kastet dem ut herfra også. Neste stopp var helt nede ved Askerud, bare en drøy kilometer nord for Ørje. Men her var de norske soldatene så utkjørt at Krebs måtte la dem få hvile.

På morgenen 6. mai kom det beskjed fra Christian August om at Krebs skulle trekke seg tilbake. Det skjedde i stillhet. Ingen svensker fulgte etter.

Angrepet på Ørje bru

Samme dag fikk major Fischer, som lå ved Mysen, ordre om å gå mot stillingene ved Ørje bru. Morgenen 7. mai var han og 4. jegerkompani og to kompanier fra Nordenfjelske regiment klare. De svenske feltvaktene ble nedkjempet omgående, og de rykket fram mot et befestet brohode, som svenskene hadde anlagt på vestsiden av elva. Her sto 120 mann av Dalbataljonen. Fischer rykket så fort fram at kommandanten, kaptein Törnblad, med nød og neppe kom seg innenfor skansene. Der stoppet angrepet en liten stund mens Fischer forberedte seg på å storme stillingen. Da trakk svenskene seg ut og stakk fyr på brua. Dermed var det umulig for de norske å komme seg over, og Fischer gikk tilbake.

Etterord

Mange av soldatene, særlig av jegerne, som hadde kjempet i Rødenes fikk utmerkelser. Lars Opsal fikk den gjeveste. Det var en spesiell hederssabel med sølvhefte, som skulle gis til den mest utmerkede norske jeger. Lars’ bedrift ved Krok var nemlig langt fra den eneste gang han hadde bidratt med dristighet, mot og kunnskap i kampene.

Man må imidlertid undres over at major Krebs fikk ordre om å trekke seg tilbake. Hadde han fått anledning til å angripe svenskene nordfra den 7. mai, ville stillingen ved Ørje bru kommet under angrep fra to kanter, og den hadde ganske sikkert falt. Noe sikkert svar på dette vil vi nok aldri få.

Litteratur

Henrik Angell: Syv-aars-krigen for 17. mai 1807 – 1814. Kristiania 1914 s. 83-84, 117-25. Les i fulltekst på NBdigital