Johan Collett Holst

Legg til lenke
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Johan Collett Holst
Johan Collett Holst, en gang på 1930-tallet
Født26. mars 1878[1]Rediger på Wikidata
Drammen[1]
Død16. jan. 1953[2]Rediger på Wikidata (74 år)
BeskjeftigelseElektroingeniør Rediger på Wikidata
Utdannet vedGottfried Wilhelm Leibniz Universität Hannover
EktefelleRuth Sommerfelt Holst
NasjonalitetNorge
GravlagtVår Frelsers gravlund[2]
Johan Collett Holst på Commons

Johan Collett Holst (født 26. mars 1878[3] i Drammen, død 16. januar 1953[4]) var en norsk elektroingeniør og kraftverksjef. Han hadde sentrale roller i kraftutbyggingen i Norge i mellomkrigstiden.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Utdannelse og tidlig karriere[rediger | rediger kilde]

Holst tok eksamen ved Porsgrunns mekaniske fagskole i 1895. Etter artium i 1897 studerte han ved Technische Hochschule Hannover, der han ble uteksaminert som maskin- og elektroingeniør i 1901.[5] Holst arbeidet deretter ved Norges Statsbaner som tegner 1902–1904, som stasjonsingeniør ved Christiania Elektricitetsværk 1904–1913, og så i fem år som elektroingeniør ved Solbergfoss kraftverk.[3]

Han var elektroteknisk konsulent og senere teknisk sekretær i Elektrisitetsforsyningskommisjonen 1919–1921,[6] og overingeniør i Elektrisitetsdirektoratet tilhørende det nyopprettede Vassdrags- og elektrisitetsvesenet (NVE) 1921–1929.[7][8] Her var han byggeleder for Rjukan-, Gjøvik og Nore-anleggene, og driftsbestyrer ved Nore kraftverk fra 1930. Han ble utnevnt til kraftverksjef i hovedstyret for Vassdrags- og elektrisitetsvesenet i 1935, og hadde denne stillingen til han gikk av for aldersgrensen i 1948.[5][7]

Han hadde hovedansvaret for beregning av en kraftlinje på 144 km i forbindelse med kraftutbygginen på Rjukan.[9] I denne første tiden med bygging av store kraftlinjer hadde en mange utfordrigner. Holst uttalte dette slik: «Jo lenger man imidlertid beskjeftiger sig med oppgaven dess mere lærer man dog å innse, at noe mere innviklet og statisk ubestemmelig byggverk enn en kraftlednign finnes der ikke, og man kommer til slutt til innledningen til den sanne viden, nemlig erkjennelsen av at man intet vet.»[10] En av diskusjonene på denne tiden gikk ut på om lederne skulle være av kobber eller om mer moderne aluminiumsliner skulle brukes. Elektrisitetsdirektør Thomas Norberg Schulz, som var Holsts sjef mente at en måtte ta i bruk norskproduseret aluminiumsliner, dette for å hjelpe norske produsenter til å utvikle ny teknologi. Holst menete på sin side at dette var for risikabelt, og uttalte at det ville være et «lettsindig eksperiment» om hele linjen fra Rjukan til Kongsberg ble bygget med aluminiumsliner. Han mente at om aluminium skulle benyttes måtte den produseres av anerkjente amerikanske bedrifter.[11] Synet om å støtte norske industri vant frem, og i 1922 ble det besluttet at aluminium skulle leveres fra Norsk Aluminium Company i Høyanger. Imidlertid skulle selve produksjonen skje hos Felten & Guilleaume, Carlswerk AG, Köln. I senere prosjekter ble Holst mer og mer positiv til bruk av aluminiumsliner; «stadig mer og mer frivillig».[12]

Omorganisering av NVE[rediger | rediger kilde]

NVE gjennomgikk en omorganisering i 1935. Etaten hadde allerede etter at den ble etablert i 1921 blitt redusert, dette på grunn av økonomiske nedganstider siden 1920. Regjeringen Hundseid mente at en ny større gjennomgang av antallet stillinger og organisasjon. Omorganiseringen førte til at de tre direktoratene NVE bestod av ble oppløst. Etter dette skulle oppgavene som de tre direktoratene hadde fordeles på de seks avdelingene: Vassdragsavdelingen, Forbygningsavdelingen, Den hydrografiske avdeling, Elektrisitetsavdelingen, Tilsynsavdelingen og Kraftverksavdelingen. Holst ble leder av Kraftverksavdelingen med ansvar for forvalting av statens vannfall, planlegging av regulering av disse, samt drift av kraftverk og kraftledninger.[13]

En offentlig spare- og foreklingskomite, den såkalte øksekomiteen, mente at NVE burde få sine forretningsmessige oppgaver skilt ut fra de øvrige. Forslaget fikk støtte fra noen konservative stortingsrepresentanter, men disse vant ikke frem. Synet om at NVEs sosiale og samfunnsmessige oppgave var det viktigste vant frem.[14]

Utover i 1930-årene var det en stadig diskusjon om prisseting av elektrisk kraft og regulering av markedet for elektrisitet. Den ideologiske og politiske debatten satte statlig kontra privat virksomhet opp mot hverandre, men i realiteten var det statens kraftverker og de komunnale kraftselskapene som stod mot hverandre. De kommunale kraftselskapene hadde blitt etablert og betydd mye for elektrisitetsforsyningen frem til 1920-årene, men etter dette menet mange at sterker overordnet styring og planlegging ville gi fordeler samlet sett. Holst var blant dem som mente at Østlandet ville være tjent med at staten på sikt overtok all kraftproduksjon og distribusjon.[15]

Andre verdenskrig og ny energipolitikk[rediger | rediger kilde]

Etter den tyske invasjonen av Norge i 1940 viste okkupantene stor interesse for norsk elektrisitetsforsyning og kraftproduksjon. Norsk vannkraft skulle brukes til lettmetal- og aluminiumsproduksjon for rustningeindustrien. En annen ting var at rikskomisar Josef Terboven arbeidet for krafteksport fra Norge til Tyskland.[16] For å sammordne planleggingen av kraftutbygging ble det i august 1940 dannet et tysk–norsk samarbeidsorgan med navn Arbeitsgemeinschaft für den Elektrizitätsausbau Norwegens (Arbeidsgemeinschaft). Organet var en del av Reichskommissariat Norwegen, det sivile tyske forvaltningsorganisasjonen. Terboven var leder av begge disse organisasjonene. Parallelt med tyske myndigheter gjorde norsk embetsverk sitt arbeid med å holde samfunnet i gang.[17]

På grunn av stridighetene mellom tyske nazister, norske NS-folk og embetsfolk som ikke støttet nazistene, bestemte Vidkun Quislings regjering å opprettet Aluminumsutvalget i april 1941. Dette utvalget skulle skape en motvekt mot de tyske planene for aluminiumstilvirkning. Utvalget ble opprettet av statsråd Tormod Hustad og bestod av fagpersoner uten tilknytning til NS. Det hadde regjeringsadvokat Kristen Johansen som leder, samt Holst og vassdragsdirektør Arthur Hugo-Sørensen som medlemmer.[18]

I august 1940 ble Holst, direktør i Elektrokemisk Conrad Wilhelm Egner og ingniør Jakob Nissen overtalt til å bli norske medlemmer av Arbeidsgemeinschaft. Den første oppgaven de fikk var å være med å utrede mulighetene for en kraftoverføring til Tyskland. Men allerede i oktober 1940 var det blitt klart at dette ville ha store utfordringer. Kraftlinjen måtte ha meget stor kapasitet for å være økonomisk lønnsom. En vekselstrømoverføring på 800 MW ville kreve en spenning på 400 kV. For tysk indistri var det mulig å bygge en slik kraftlinje, men på det tidspunktet hadde ikke fabrikkene kapasitet til å produsere utstyret. En høyspent likestrømsoverføring ble også diskutert, men dette hadde en på denne tiden ikke tekniske løsninger for.[19]

Den tyske industrilederen Heinrich Koppenberg med spesielt ansvar for utvikling av aluminiumsindustrien i Norge, hadde lagt en storstilt plan for utbygging av aluminiumsindustri i Norge. Planen var godkjent av Reichsmarschall Hermann Göring. Koppenberg la frem planen i et møte med Arbeidsgemeinschaft som Holst og Eger var med på. Denne gikk ut på samtidig utbygging av kraftverker i Aura, Glomfjord, Tyin, Osa og Sauda. Disse skulle være kraftverk dedikert for aluminiumsproduksjon. Holst hadde motforestillinger mot dette og mente at en så stor utbygging over kort tid ville være uheldig for norsk maskinindustri. Det var bedre at industrien fikk oppdrag som strakte seg over lengre tid. En annen motforestilling var at vannkraftutbygginen ikke bare skulle komme aluminiumsindustrien til gode. Dessuten var det planlagt et stort jernverk i Nord-Norge som også ville kreve elektrisk kraft. Holst mente også at det var uheldig med utvikling av ensidige industri på småsteder, dessuten ville rask utbygging og ensidig industri gi sosiale problemer. Eger støttet Holst i disse argumentene.[20]

Terboven støttet ikke Holsts argumenter. De små forholdene kunne vanskelig utvikles til allsidig industriutvikling. Terboven mente dessuten at med Norges intreden i den europeiske storromsøkonomien ville landet ikke lenger være utsatt for svingninger i internasjonale konjunkturer. Dessuten var et jernverk i Norge helt uaktuelt, da Norge ikke skulle konkurrere med Tysk stålindustri.[21]

En annen stor uenighet mellom de tre nordmenne og de tyske representanetene i Arbeidsgemeinschaft gikk på organisasjonens mandat. I det konstituerende møtet var det fra tysk hold meningen at Arbeidsgemeinschaft skulle ha en avgjørende rolle i vannkraftsaker, både med utredninger og utbygging. Nordmennene protesterte mot dette fordi den etablerte ansvarsdelingen gikk mellom NVE og Arbeidsdepartementet, som henholdsvis administrativt og politisk organ. Holst og hans to kollegaer ble hørt, og protokollen fra møtet beskrev at Arbeidsgemeinschaft i første omgang skulle være et rådgivende organ.[22]

Mindre enn ett år etter at Arbeidsgemeinschaft var stiftet kom det til brudd mellom Holst, Eger og Nissen på den ene siden og tyskerne. Nordmennene hadde innsett at de tyske interessene var motstridende med de norske. Samtidig var de generelle motsetningene mellom de tyske okkupantene og det norske samfunnet blitt større. Det hadde blitt mindre aktuelt for nordmenn som ikke var nazistisk orientert å samarbeide med tyskerne. Da den norske oppslutningen om Arbeidsgemeinschaft forsvant, var hensikten med organisasjoen heller ikke tilstede. Arbeidsgemeinschaft fortsatte som organisasjon, men med liten formel betydning. Den ble helt lagt ned i begynnelsen av 1945.[23]

Generelt var styringen av norske vannkraftressurser skiftende alianser mellom norske og tyske, private og offtentlige, nazistiske og ikke-nazistiske interesser. Styringen var litte enhetelig og bidro til å svekke okkupasjonsmaktens muligheter til å utnytte norsk vannkraft.[18]

Slutten på karrieren i NVE[rediger | rediger kilde]

NVE fikk stadig større arbeidsoppgaver fra midten av 1930-årene og under krigsårene, men hadde fått sin bemanning stadig redusert siden 1920. Etaten var ledet av den mer innadvente hydrologen, generaldirektør Olaf Rogstad, som sjeldent stod frem offentlig for å fremme etatens synspunkter om forvaltning av vannkraften eller elektrisitetspolitikk. Det ble dermed den mer utadvente og offangsive Holst som stod frem i offentlige fora for å formidle synspunkter om vannkraftpolitikken.[24]

I 1945 var Holst 67 år gammel, han var da en preget mann etter mange år med stagnasjon, motbør og stort arbeidspress. Etter krigen var det sterke ønsker fra politikerne om vannkraftutbygging og industrireisning. Den underbemannede og stagnerte organisasjonen ble i april 1947 tatt over av professor Fredrik Vogt som ny generaldirektør. Vogt ledet NVE inn i en ny tid, og den aldrende kraftverksjef Holst ble pensjonert i 1948.[24]

Øvrige verv[rediger | rediger kilde]

Holst var med og stiftet Norsk Elektroteknisk Forening, og var foreningens formann 1921–1922. Han var medlem i Den Norske Ingeniørforenings hovedstyre 1929–1933, og i mange år også viseformann i den norske avdelingen av den internasjonale elektrotekniske kommisjon. Fra 1945 til 1948 var han formann i styret for Samkjøringen på Østlandet.[7] Gjennom mange år var han også medredaktør i Elektroteknisk Tidsskrift.[25]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Aftenposten, side(r) 4, utgitt 26. mars 1938[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Begravde i Oslo, www.begravdeioslo.no, oppført som Ing. Johan Collett Holst[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b «60 år». Aftenposten nr 154. Oslo. 1938-03-26. s. 4. 
  4. ^ «Dødsannonse». Aftenposten 1953.01.19. Oslo. 1953-01-19. s. 10. 
  5. ^ a b «Den nye kraftverksjef». Aftenposten, 25. mai 1935.
  6. ^ Lars Thue:Statens kraft 1890-1947 side 197.
  7. ^ a b c «Dødsfall». Bergens Tidende, 21. januar 1953.
  8. ^ Lars Thue:Statens kraft 1890-1947 side 283.
  9. ^ Lars Thue:Statens kraft 1890-1947 side 120.
  10. ^ Lars Thue:Statens kraft 1890-1947 side 231.
  11. ^ Lars Thue:Statens kraft 1890-1947 side 286.
  12. ^ Lars Thue:Statens kraft 1890-1947 side 287.
  13. ^ Lars Thue:Statens kraft 1890-1947 side 123–124.
  14. ^ Lars Thue:Statens kraft 1890-1947 side 124.
  15. ^ Lars Thue:Statens kraft 1890-1947 side 237.
  16. ^ Lars Thue:Statens kraft 1890-1947 side 352.
  17. ^ Lars Thue:Statens kraft 1890-1947 side 352.
  18. ^ a b Lars Thue:Statens kraft 1890-1947 side 355–356.
  19. ^ Lars Thue:Statens kraft 1890-1947 side 362.
  20. ^ Lars Thue:Statens kraft 1890-1947 side 363.
  21. ^ Lars Thue:Statens kraft 1890-1947 side 363–364.
  22. ^ Lars Thue:Statens kraft 1890-1947 side 367.
  23. ^ Lars Thue:Statens kraft 1890-1947 side 368–369.
  24. ^ a b Lars Thue:Statens kraft 1890-1947 side 398–399.
  25. ^ (no) «Johan Collett Holst» i Store norske leksikon

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Lars Thue (1994). Statens kraft 1890-1947 – Kraftutbygging og samfunnsutvikling. Cappelens Forlag. ISBN 82-02-14290-3. 
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Johan_Collett_Holst&oldid=22190810»