Elektrisitetsforsyningskommisjonen av 1919

Professor ved NTH Olav Heggstad var leder av Elektrisitetsforsynings-kommisjonen og stod bak et omfattende arbeid med utredning av Norges kraftsystem. Senere ble han rektor ved NTH.

Foto: Trondheim byarkiv

Elektrisitetsforsyningskommisjonen av 1919 var en kommisjon oppnevnt av stortinget som skulle utarbeide retningslinjer for Norges elektrisitetsforsyning. Kommisjonen skulle finne løsninger på flere problemer som hadde oppstå i landets kraftforsyning.

Elektrisitetsforsyningen i Norge var først og fremst blitt ivaretatt av kommunene og industriforetak. Disse hadde sørget for utbygging av lokale kraftsystemer bestående av i hovedsak vannkraftverk og kraftlinjer. Med et stadig større elektrisitetsforbruk oppstod utfordringer med å få tilstrekkelig forsyning til visse deler av landet. Problemet for spesielt sentrale deler av Østlandet og Sørlandet var at vannkraftressursene lå så langt unna. Andre steder av landet hadde ikke elektrisitet i det hele tatt, mens industrienes egne kraftverk sørget for elektrisitetsforsyning til avsidesliggende lokalsamfunn med kraftkrevende fabrikker. Behov for store kraftverk og lange overføringslinjer var imidlertid ikke lett å få realisert innenfor regimet med kommunale kraftstasjoner for alminnelig forbruk og industrien som sørget for sitt behov. Dette problemet ble kalt for todelingen av kraftforsyningen.

For å få dekke samfunnets behov, altså både for industri og alminnelig forbruk, samt utnyttet ressursene optimalt, ble behov for samkjøring av kraftverk påpekt. Altså at flere kraftstasjoner over et større geografisk område er sammenkoblet og samarbeider. Disse store løftene bød på politiske, finansielle og tekniske utfordringer. Kommisjonen var bredt sammensatt både med datidens ekspertise innenfor fagfeltet, samt representanter for forskjellige næringer og forbrukere.

Bakgrunnen for Elektrisitetsforsyningskommisjonen

Stortinget bevilget 50 000 kroner for en kommisjon som skulle utrede «spørsmålet om grundlinjer for landets elektricitetsforsyning», og som skulle bestå av fagekspertise, representere både landsdeler, næringsgrupper og forbruksgrupper. En plan for bygging av kraftverker og hovedledningsnett skulle være resultatet av kommisjonens arbeid. De viktigste medlemmene var NTH-professorene Olav Heggstad og Ole Sivert Bragstad, elektroingeniør Johan Collett Holst, samt Birger Stuevold-Hansen som senere ble NVEs generaldirektør. Stortingsproposisjonen som lå bak opprettelsen av kommisjonen gjorde rede for problemet med at kraftutbyggingen for alminnelig forsyning hadde skjedd som kommunale initiativer, og dermed små anlegg tilpasset lokale behov. Den store forbruksveksten som kom krevde omfattende kraftutbygging. I mange store befolkningssentra som byene på Østlandet og Sørlandet lå de nærmeste vannfallene i fjellene langt unna. Vannkraft var nemlig på denne tiden utpekt som naturlig valg for energikilde i Norge. Enten måtte interkommunale selskaper, fylkeskommunene eller staten lede vei videre. Et annet problem på denne tiden var det som ble kalt for todelingen av elektrisitetsforsyningen. Det vil si at kommunene for en stor del stod for kraftverkene for alminnelig forbruk, mens hvert enkelt industriforetak selv bygget store vannkraftverker for sine fabrikker. Samarbeid mellom slike enheter var ikke vanlig, selv om det ville gi fordeler for begge parter

Kommisjonens arbeid

Kommisjon brukte fire år på å utarbeide sin innstilling og lovforslag. Det kom lovforslag på områdene om organisering av den alminnelige elektrisitetsforsyning, etablering av en elektrisitetsbank, kommuners rett til ekspropriasjon av vannfall, sikkerhet ved elektriske anlegg og rettsstiftelser i sterkstrømsanlegg.

Intensiver for samkjøring

Spesiell interesse ble viet til lovforslagene om samarbeid mellom elektriske anlegg, det som også kalles for samkjøring. På denne tiden var en stor del av elektrisitetsverkene autonome enheter, dette til tross for at sammenkobling av flere verk vil gi fordeler. Lovforslaget ga forslag til lover som ikke bare regulerer slikt samarbeid, men også pålegg om plikt til samkjøring. Dette forslaget skapte sterke negative reaksjoner blant distriktskommunene fordi en mente at samarbeid ville utvikles naturlig der dette ville gi fordeler. Dessuten mente de at en slik lov ville gi staten «fullstendig enevoldsherredømme». Den utvikling som loven la opp til ville på sikt gi statlig kraftforsyning, og virke mot lokaldemokrati og selvstyre, ble det sakt. Imidlertid viste det seg at Elektrisitetsforsyningskommisjonens eget tekniske utvalg ikke støttet denne delen av loven, fordi de var skeptiske til at omfattende samkjøring med mange kraftstasjoner var teknisk mulig. Samkjøring var for lite utprøvd til at de kunne anbefale en lov om dette. Dermed ble ikke dette lovforslaget anbefalt for departementet.

Statens som kraftutbygger

Et noe mindre kontroversielt forslag var at fylkene skulle drive kraftforsyning for å dekke opp kraftbehovet der kommunenes anlegg ble for små. Staten kunne da komme inn som en støttefunksjon der heller ikke fylkene kunne strekke til. Men også dette var mange kommuner skeptiske til. I kommisjonens landsplan for kraftutbygging skulle staten bygge store kraftverk for å forsyne Østlandet, Agder-fylkene og Rogaland. Også i Finnmark, Narvik, Rauma og Aurland la planen opp til statlige kraftutbygginger. Kommisjonen selv mente at store statlige kraftverk kunne gi tilstrekkelige kraftmengder, for dermed å dekke et stadig økende energibehovet og holde prisene nede. Samtidig innrømmet kommisjonene at en innskrenkning av kommunalt selvstyre kunne skje. Lovforslaget falt i dårlig jord og ble ikke vedtatt. Hovedstyret for NVE konkluderte med at monopolordning før eller senere kunne vise seg å være rasjonelt, men at tiden ikke var inne for dette.

Professor Heggstads landsplan for elektrisitetsforsyningen var et omfattende dokument på 400 sider, og for de fleste deler av landet var det lagt planer for kraftverk, kraftlinjer og fordelingsnett. Her var det ikke snakk om noen sentralisert samkjøring, men forslag om hele 117 forsyningsområder. Stor geografisk spredning av befolkningen og store avstander vanskeliggjorde muligheter for rasjonell elektrifisering og lange kraftlinjer. Andre mente derimot at planen gikk for langt i sentralisering.

Reaksjonene på komiteens innstilling

Motstand i distriktene

Landsplanen ble som nevnt ikke godt mottatt blant de kommunale elektrisitetsverkene. Imidlertid var det gjerne utkantkommuner med lite utbygget elektrisitetsforsyning som var mest positive til statlig kraftproduksjon. Heller ikke Gunnar Knudsen var særlig interessert i statlig salg av elektrisitet, selv om han som tidligere statsminister hadde snakket positivt om et statlig elektrisitetsmonopol. Da diskusjonene om kommisjonens arbeid var oppe representert han Skiensfjordens kommunale kraftselskap, og da var altså holdningen hans nå snudd til det motsatte. Dette til tross at han som politiker hadde vært opptatt av å gi fordeler for småindustri i distriktene.

Industrien nedsetter sin egen komite som en motvekt mot kommisjonen

Om de kommunale elektrisitetsverkene var misfornøyde med landsplanen, var industrien minst like misfornøyde, man av andre grunner. Norges Industriforbund hadde i 1922 nedsatt en egen elektrisitetskomite for å gjennomgå arbeidet til Elektrisitetsforsyningskommisjonen. Denne komiteen bestod av Knud Bryn, Sigurd Brinch, Francis Sønnichsen, Hartvig Irgens, Sigurd Kloumann, Eivind Hanssen og Conrad Wilhelm Eger. Uttalelsen fra komiteen var at urasjonell kraftforsyning ga industrien kostbar strøm, videre trengtes mye større kraftverk enn det kommuner og fylker kunne bygge. Samkjøring av store områder var også nødvendig ble det hevdet. Komiteen var også kritiske til at konsesjonslovene så langt var blitt brukt som hinder for at private kraftverk fikk forsyne til alminnelig forbruk. Denne tendensen mente komiteen bare ville fortsette på grunn av måten NVE var organisert på, og elektrisitetsforsyningskommisjonens lovutkast som en mente på sikt ville føre til at staten overtok all energiproduksjon.

Elektrisitetskomiteens forslag til løsning var samarbeid og felles utbygging med offentlige og private midler. Først da kunne en få til store og planmessige utbygginger, og med private midler kunne det offentliges utgifter reduseres. Slike selskaper skulle være organisert som aksjeselskaper. Et annet argument var at med staten og kommunenes deltagelse ville «den fornødne følelse av stabilitet og tillid til at selskapet varetok almenhetens interesser». Det ble påpekt at det allerede var etablert slike blandede selskaper for kraftforsyning i Tyskland og Sveits, og at dette hadde gitt gode erfaringer. Med slike selskaper kunne todelingen av elektrisitetsforsyningen bygges ned, samtidig kunne det hende at nyetablering av industri ikke ville komme til trenge å bygge helt egne kraftstasjoner.

NVEs generaldirektør fratrer sin stilling

Birger Stuevold-Hansen ble i 1925 innvilget avskjed som Generaldirektør i NVE, han uttalte i den forbindelse at det hadde vært en interessant tid, men slitsom. All motstanden mot elektrisitetsforsyningskommisjonen hadde gjort stillingen vanskelig. Selv var han venstremann og opptatt av lokalt selvstyre. Hans oppfatning var at kommisjonens mange positive forslag ble forvrengt.

Utviklingen utover på 1920- og 30-tallet

Nore I kraftverk var et av de største kraftverkene på Østlandet og ble med i Foreningen Samkjøringen. Foto:Anders Beer Wilse 1927

I mellomkrigstiden fikk mange kommuner store økonomiske problemer, og noe av dette skyldes store låneopptak for å bygge egne kraftverk. Norges kommunalbank ble etablert i 1926 og denne hjalp blant annet kommuner som hadde kommet i gjeldskrise etter store investeringer i kraftforsyningsanlegg.

Noen få store kraftverk ble bygget av staten (NVE) på begynnelsen på 1920-tallet. Utover på 1920-tallet ble imidlertid et hvert ønske om statlige vannkraftutbygginger henlagt. De statlige kraftverkene som var satt i drift, Solbergfoss, Nore I og Glomfjord, fikk betydelige problemer med å få avsatt kraften. På Østlandet ble flere store kraftledninger bygget og kraftverkene koblet sammen til et samkjøringssystem på slutten av 1920-tallet. Foreningen Samkjøringen ble formelt stiftet i 1932, og 30 kraftstasjoner på Østlandet ble knyttet sammen med kraftlinjer. Samlet energiproduksjon var 2-3 TWh per år. Først i 1937 la foreningen tilrette for at staten med sine kraftverker kunne få være medlem.

En stor del av Norges nåværende overliggende kraftnett (sentralnettet) er bygget på 1950- og frem til 1980-tallet, og den siste delen som bant sentralnettet gjennom hele Norge sammen ble ferdig i 1994. Dette var en kraftlinje fra Salten til Svartisen kraftverk med en spenning på 420 kV. I tillegg er kraftsystemene i de skandinaviske landene koblet sammen til et stort sammenhengende system. Det tok altså rundt 70 år før Elektrisitetsforsyningskommisjonens visjon endelig ble realisert.

Se også

• NVE
• Energi i Norge
• Sentralnettet

Litteratur

• Johan Vogt (1971). Elektrisitetslandet Norge – Fra norsk vassdrags- elektrisitetsvesens historie. Universitetsforlaget. 
• Lars Thue (1971). Strøm og styring – Norsk kraftliberalisme i et historisk perspektiv. Ad Notam Gyldendal. ISBN 82-417-0746-0. 
• Lars Thune (1994). Statens kraft 1890-1947 – Kraftutbygging og samfunnsutvikling. Cappelens Forlag. ISBN 82-02-14290-3.