Jianghuaimandarin

Utbredelsen av de åtte store dialektgrupper av mandarin, jianghuaimandarin markert med lyseblått (i sørøst).

Jianghuaimandarin (forenklet kinesisk: 江淮官话; tradisjonell kinesisk: 江淮官話; pinyin: Jiānghuái guānhuà; som kan forklares som «mandarin fra Yangtze Jiang og Huai He»), eller mandarin fra nedre Yangtzi (下江官话 / 下江官話; Xiàjiāng guānhuà; «mandarin fra nedre elveløp») er den dialekt av det kinesiske språket mandarin i deler av provinsene Jiangsu og Anhui langs etter og nord for floden Yangtzes nordre bredd, og i enkelte områder sønnenfor, som i Nanjing, Jiujiang og i deler av Jiangxi.

Jianghuaimandarinen er den eneste dialektgruppen innen mandarin som har beholdt den særlige inngangstonen RUSHENG (入声 / 入聲; Rùshēng) fra middelalderkinesisk. Den har dessuten en del fellestrekk med to andre kinesiske språk som tales i tilgrensende områder mot sør, hui og wu.

Litteratur

• Coblin, W. South (2000), «A brief history of Mandarin», Journal of the American Oriental Society 120 (4): 537–552, , . 
•     (2002), «Migration history and dialect development in the lower Yangtze watershed», Bulletin of the School of Oriental and African Studies 65 (3): 529–543, , . 
• Kurpaska, Maria (2010), Chinese Language(s): A Look Through the Prism of "The Great Dictionary of Modern Chinese Dialects", Walter de Gruyter, . 
• Norman, Jerry (1988), Chinese, Cambridge University Press, . 
• Ting, Pang-Hsin (1991), Some theoretical issues in the study of Mandarin dialects, i: Wang, William S-Y., «Language and Dialects of China», Journal of Chinese Linguistics Monograph Series, Journal of Chinese Linguistics Monograph Series 3 (3): 185–234, . 
• Yan, Margaret Mian (2006), Introduction to Chinese Dialectology, LINCOM Europa, .