J.D. Salinger

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Jerome David «J. D.» Salinger (født 1. januar 1919, død 27. januar 2010) var en amerikansk forfatter, best kjent for sin roman fra 1951, The Catcher in the Rye, foruten også at han levde et meget tilbaketrukket liv. Hans sist utgitte verk var i 1965 og han ga sitt siste intervju i 1980.

Etter å ha vokst opp i Manhattan begynte Salinger å skrive noveller mens han fortsatt gikk på videregående, og han fikk utgitt flere fortellinger tidlig på 1940-tallet før han tjenestegjorde i de amerikanske styrkene under den andre verdenskrig. I 1948 utga han den kritikerroste fortellingen «A Perfect Day for Bananafish» i tidsskriftet The New Yorker. Her kom han til å få utgitt flere noveller.

The Catcher in the Rye[rediger | rediger kilde]

I 1951 utga Salinger sin berømte roman The Catcher in the Rye som ble en øyeblikkelig suksess. Hans beskrivelse av en tenårings fremmedgjøring og tap av uskyld i hovedperson Holden Caulfield var innflytelsesrik, særlig blant unge lesere. Romanen forble godt lest og stødig solgt, i USA rundt 250 000 kopier i året, men den var samtidig kontroversiell. Den lille romanen har fått en sentral plass i populærkulturen, på godt og vondt. Blant annet har Mark David Chapman, mannen som skjøt og drepte John Lennon, uttalt at han «gjorde det for å få flere til å lese Salinger».

Norske oversettelser[rediger | rediger kilde]

Den første norske oversettelsen kom i 1952 ved Åke Fen, med tittelen Hver tar sin – så får vi andre ingen, og ble belønnet med Bastianprisen samme år. Den kom ut på nytt i 1994.

Hovedpersonens særegne ungdomsslang hadde likevel behov for en oppdatering og i 2005 sto Torleif Sjøgren-Erichsen for en ny oversettelse under også en ny tittel, Redderen i rugen.

Tilbaketrekning fra offentligheten[rediger | rediger kilde]

Suksessen med Catcher in the Rye førte til offentlig oppmerksomhet og ønske hos flere om å komme nærmere forfatteren. Salinger reagerte på oppmerksomheten ved å trekke seg tilbake og avsondret seg helt foruten at han utga bøker langt mer sjeldent. Catcher in the Rye ble fulgt opp med en novellesamling, Nine Stories (1953), deretter en samling som besto av to lengre noveller, Franny and Zooey (1961), tilsvarende med Raise High the Roof Beam, Carpenters and Seymour: An Introduction (1963). Han siste publiserte skrift var en lengre novelle kalt «Hapworth 16, 1924». Den ble trykket i The New Yorker den 19. juni 1965.

I tiden etter kjempet Salinger mot uønsket oppmerksomhet, inkludert rettssak på 1980-tallet med sin biograf Ian Hamilton og utgivelsen av memoarer på slutten av 1990-tallet, skrevet av to mennesker som sto ham nær, Joyce Maynard, en tidligere venninne, og Margaret Salinger, hans datter.

I 1996 annonserte et lite forlag en avtale om å utgi «Hapworth 16, 1924» i bokform, men midt i denne prosessen ble utgivelsen utsatt på ubestemt tid. I juni 2009 var Salinger tilbake i overskriftene da han saksøkte en annen forfatter for brudd på opphavsrettigheter etter at denne hadde benyttet seg av en av Salingers figurer fra hans berømte roman Catcher in the Rye.[1]

Salinger døde av naturlige årsaker den 27. januar 2010 i sitt hjem i den lille landsbyen Cornish i New Hampshire.[2]

Norske utgivelser[rediger | rediger kilde]

The Catcher in the Rye er oversatt til norsk to ganger:

  • 1952Hver tar sin – så får vi andre ingen, oversatt av Åke Fen
  • 2005Redderen i rugen, oversatt av Torleif Sjøgren-Erichsen, ISBN 978-82-02-23829-2

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]