Ishockey under Vinter-OL 2014

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
De olympiske ringer
Ishockey under
Vinter-OL 2014
Ishockey Olympiske ringer
Turnering
Menn   Kvinner
Tropper
Menn   Kvinner
Kvalifisering
Menn   Kvinner
« 2010   2018 »

Ishockeyturneringene under Vinter-OL 2014 vil bli avholdt på to arenaer som ligger 300 meter fra hverandre i Olympiaparken i Sotsji. Bolsjoj ispalass, som vil sete 12 000, skal være formet som ett Fabergéegg.[1] Sjajba Arena vil sete 7 000, og vil være en midlertidig arena som etter planen skal flyttes til en annen russisk by etter lekene.[2] Begge arenaene vil ha internasjonal størrelse (60 x 30 meter), i motsetning til den nordamerikanske størrelsen som ble brukt under OL i Vancouver. Tolv lag vil konkurrere i mennenes turnering, åtte i kvinnenes. Turneringene begynner den 8. februar, mennenes avsluttes den 23. og kvinnene avslutter den 20.

Canada er regjerende olympiske mestre i både herre- og dameklassen.

Medaljer[rediger | rediger kilde]

De olympiske ringer Ishockey under Vinter-OL 2014 – Sotsji Langrenn
 Nr.  Land Gull Sølv Bronse Totalt
1. Canada Canada (CAN) 2 0 0 2
2. Sverige Sverige (SWE) 0 1 0 1
USA USA (USA) 0 1 0 1
3 Finland Finland (FIN) 0 0 1 1
Sveits Sveits (SUI) 0 0 1 1
Totalt 2 2 2 6

Medaljevinnere[rediger | rediger kilde]

Turnering Gull Sølv Bronse
Menn
(Detaljer)
Canada Canada (CAN)
Jamie Benn
Patrice Bergeron
Jay Bouwmeester
Jeff Carter
Sidney Crosby
Drew Doughty
Matt Duchene
Ryan Getzlaf
Dan Hamhuis
Duncan Keith
Chris Kunitz
Roberto Luongo
Patrick Marleau
Rick Nash
Corey Perry
Alex Pietrangelo
Carey Price
Patrick Sharp
Mike Smith
Martin St. Louis
P. K. Subban
John Tavares
Jonathan Toews
Marc-Édouard Vlasic
Shea Weber
Sverige Sverige (SWE)
Daniel Alfredsson
Patrik Berglund
Alexander Edler
Oliver Ekman Larsson
Jhonas Enroth
Jimmie Ericsson
Jonathan Ericsson
Loui Eriksson
Jonas Gustavsson
Carl Hagelin
Niklas Hjalmarsson
Marcus Johansson
Erik Karlsson
Niklas Kronwall
Marcus Krüger
Gabriel Landeskog
Henrik Lundqvist
Gustav Nyquist
Johnny Oduya
Daniel Sedin
Jakob Silfverberg
Alexander Steen
Henrik Tallinder
Henrik Zetterberg
Finland Finland (FIN)
Juhamatti Aaltonen
Aleksander Barkov
Mikael Granlund
Juuso Hietanen
Jarkko Immonen
Jussi Jokinen
Olli Jokinen
Leo Komarov
Sami Lepistö
Petri Kontiola
Lauri Korpikoski
Lasse Kukkonen
Jori Lehterä
Kari Lehtonen
Olli Määttä
Antti Niemi
Antti Pihlström
Tuukka Rask
Tuomo Ruutu
Sakari Salminen
Sami Salo
Teemu Selänne
Kimmo Timonen
Ossi Väänänen
Sami Vatanen
Kvinner
(Detaljer)
Canada Canada (CAN)
Meghan Agosta-Marciano
Gillian Apps
Mélodie Daoust
Laura Fortino
Jayna Hefford
Haley Irwin
Brianne Jenner
Rebecca Johnston
Charline Labonté
Geneviève Lacasse
Jocelyne Larocque
Meaghan Mikkelson-Reid
Caroline Ouellette
Marie-Philip Poulin
Lauriane Rougeau
Natalie Spooner
Shannon Szabados
Jennifer Wakefield
Catherine Ward
Tara Watchorn
Hayley Wickenheiser
USA USA (USA)
Kacey Bellamy
Megan Bozek
Alexandra Carpenter
Julie Chu
Kendall Coyne
Brianna Decker
Meghan Duggan
Lyndsey Fry
Amanda Kessel
Hilary Knight
Jocelyne Lamoureux
Monique Lamoureux
Gisele Marvin
Brianne McLaughlin
Michelle Picard
Josephine Pucci
Molly Schaus
Anne Schleper
Kelli Stack
Lee Stecklein
Jessica Vetter
Sveits Sveits (SUI)
Janine Alder
Livia Altmann
Sophie Anthamatten
Laura Benz
Sara Benz
Nicole Bullo
Romy Eggimann
Sarah Forster
Angela Frautschi
Jessica Lutz
Julia Marty
Stefanie Marty
Alina Müller
Katrin Nabholz
Evelina Raselli
Florence Schelling
Lara Stalder
Phoebe Stänz
Anja Stiefel
Sandra Thalmann
Nina Waidacher

Spilleprogram[rediger | rediger kilde]

Turnering↓/Dato → 8. 2. 9. 2. 10. 2. 11. 2. 12. 2. 13. 2. 14. 2. 15. 2. 16. 2. 17. 2. 18. 2. 19. 2. 20. 2. 21. 2. 22. 2. 23. 2.
Menn GS GS GS GS GS KVK 1/4 1/2 3 F
Kvinner GS GS GS GS GS GS 1/4 1/2 F/3
GS Gruppespill KVK Kvalifisering til kvartfinale 1/4 Kvartfinale 1/2 Semifinale 3 Bronsefinale F Finale

Menn[rediger | rediger kilde]

Format[rediger | rediger kilde]

Formatet er det samme som i 2010.[3][4] I gruppespillet vil 12 lag fordelt på 3 grupper (med 4 lag i hver) spille tre gruppespillskamper mot på forhånd kjente motstandere. Med seier i regulær spilletid vil laget ta 3 poeng, med seier på overtid eller etter straffer vil laget ta 2 poeng og med nederlag på enten overtid eller straffer ta 1 poeng. Nederlag i regulær spilletid gir null poeng.

De fire beste lagene i gruppespillet (det beste laget i hver gruppe (1D-3D) samt det beste laget på andreplass med det beste resultat) går direkte til kvartfinalene, mens de resterende åtte lagene skal spille kvalifiseringskamper for å kvalifisere seg til de siste fire kvartfinaleplassene. Taperne av disse kvalifiseringskampene blir rangert fra 9. til 12. plass ut fra rangeringen deres i gruppespillet.

Etter kvartfinalene ville de siste åtte lagene spille en elimineringsturnering. Vinnerne av kvartfinalene går videre til semifinalene, hvor de ​​to vinnende lagene spiller finale for å avgjøre gull- og sølvmedaljevinnerne, mens de ​​to tapende lagene i semifinalene spiller for bronsemedalje.

National Hockey League (NHL) har gitt tillatelse til at ligaens spillere kan representere deres respektive landslag i turneringen. Det er den femte turneringen siden Nagano 1998 at NHL-spillere har kunnet delta i OL. Mer enn 120 NHL-spillere forventes å konkurrere for sine respektive nasjoner.[5]

Kvalifisering[rediger | rediger kilde]

De ni beste nasjonene ifølge IIHFs verdensranking 2012 (etter ishockey-VM 2012) var direkte kvalifisert til turneringen. Kvalifiseringsturneringer ville deretter avgjøre de siste tre plassene. Kvalifiseringsturneringene var organisert således at 12 lag møttes i 3 forskjellige turneringer med 4 lag i hver, hvorav vinneren av hver turnering kvalifiserte seg til OL.

Kvalifiserte nasjoner[rediger | rediger kilde]

Gruppe A Gruppe B Gruppe C
Russland Russland Finland Finland Tsjekkia Tsjekkia
Slovakia Slovakia Canada Canada Sverige Sverige
USA USA Norge Norge Sveits Sveits
Slovenia Slovenia Østerrike Østerrike Latvia Latvia

Kvinner[rediger | rediger kilde]

Format[rediger | rediger kilde]

Et nytt format vil bli innført for kvinneturneringen i 2014.[3][4][6] I gruppespillet vil åtte nasjoner fordelt på to grupper (med fire lag i hver) spille tre gruppespillskamper mot på forhånd kjente motstandere. Lagene rankert 1-4 spiller i gruppe A mens lagene rankert 5-8 spiller i gruppe B. Med seier i regulær spilletid vil laget ta 3 poeng, med seier på overtid eller etter straffer vil laget ta 2 poeng og med nederlag på enten overtid eller straffer ta 1 poeng. Nederlag i regulær spilletid gir null poeng.

De to best plasserte landene i gruppe A (1A og 2A) kvalifiserer seg direkte til semifinalene, mens de to lavest plasserte lagene i gruppe A (3A og 4A) spiller kvartfinalekamper mot de to beste lagene i gruppe B (3A mot 2B og 4A mot 1B). Vinneren av 4A mot 1B spiller semifinale mot 1A mens vinneren av 3A mot 2B spiller mot 2A; taperne av kvartfinalene skal spille en plasseringsrunde om 5. og 7. plassen. De ​​to vinnende lagene spiller finale for å avgjøre gull- og sølvmedaljevinnerne, mens de ​​to tapende lagene i semifinalene spiller for bronsemedalje.

Kvalifisering[rediger | rediger kilde]

De fem beste lagene ifølge IIHFs verdensranking for kvinner 2012 (etter ishockey-VM for kvinner 2012) var direkte kvalifisert til turneringen. Vertsnasjonen Russland (nr. 6 på verdensrankingen) var direkte kvalifisert til turneringen. Kvalifiseringsturneringer ville deretter avgjøre de siste to plassene. Kvalifiseringsturneringene var organisert således at 12 lag møttes i 3 forskjellige turneringer med 4 lag i hver, hvorav vinneren av hver turnering kvalifiserte seg til OL.

Kvalifiserte nasjoner[rediger | rediger kilde]

Gruppe A Gruppe B
Canada Canada Russland Russland
Finland Finland Sverige Sverige
Sveits Sveits Tyskland Tyskland
USA USA Japan Japan

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Bolshoi Ice Dome
  2. ^ Shayba Arena
  3. ^ a b «2014 Olympic Winter Games» (engelsk). IIHF. 20. mai 2012. Besøkt 22. mai 2012. 
  4. ^ a b «Big ice in Sochi 2014» (engelsk). IIHF. 10. mars 2012. Besøkt 20. mai 2012. 
  5. ^ «IIHF-NHL reach agreement» (engelsk). IIHF. 15. juli 2013. Besøkt 19. juli 2013. 
  6. ^ «27 events in IIHF program» (engelsk). IIHF. 14. mai 2011. Besøkt 19. juli 2013.