Første Laterankonsil

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Første Laterankonsil
Niende katolske økumeniske konsil
Dato 1123
Sted Lateranpalasset, Roma
Anerkjent av Den katolske kirke
Innkalt av Pave Callistus II
Ledet av Pave Callistus II
Tilstedeværende 300-1000
Temaer Investiturstriden
Dokumenter 22 disiplinære kanoner, pavens rett til å innsette biskoper, «Guds våpenhvile» (begrensninger i krigføring)
Forrige konsil Fjerde konsil i Konstantinopel
Neste konsil Andre Laterankonsil

Første Laterankonsil ble innkalt av pave Callistus II i 1123. Det ble avholdt i Lateranpalasset i Roma 18. til 27. mars samme år. Dette var det første kirkekonsil, det vil si kirkemøte, etter det store skisma, og det første som ble holdt i vest, og kan således egentlig ikke kalles økumenisk. Minst 300 biskoper og andre kirkeledere deltok; enkelte kilder angir at det kan ha vært opptil 1 000 til stede. Den katolske kirke regner det som det niende økumeniske konsil, men andre kirker anerkjenner det ikke som autoritativt, siden det ble holdt etter det store skismaet i 1054. Hovedteamet var å få en slutt på investiturstriden ved å bekrefte Wormskonkordatet (1122).

Kjernen i investiturstriden var hvem som skulle utnevne biskoper – paven eller keiseren. Striden hadde funnet en løsning gjennom konkordatet fra Worms, slik at keiseren beholdt en grad av kontroll over valget, mens paven i siste instans innsatte personen som biskop. Konsilfedrene bekreftet denne avtalen slik at den ble bindende for kirken.

Tidligere hadde kirken innført prinsippet «Guds våpenhvile», som begrenset krigføring. Man kunne bare utføre krigshandlinger mandag til onsdag, slik at helgen kunne vies til religiøse handlinger (i katolsk liturgisk forstand omfatter helgen torsdag til søndag til minne om tiden fra det siste måltid til oppstandelsen). Prinsippet ble anerkjent av konsilet; Tredje Laterankonsil gjorde det i 1179 bindende for hele den kristne verden.

Forbudet mot simoni, det vil si kjøp og salg av kirkelige embeter, ble fornyet.

Konsilet vedtok også 22 kanoner som regulerte kirkelig disiplin. Disse ble basis for middelalderens kirkelover. Blant de mest interessante er:

  • Kan. 3: Forbud mot at prester og diakon giftet seg, samt mot at de hadde kvinner boende i sitt hus utover de som hadde tillatelse etter gamle tradisjoner (f.eks. hushjelp).
  • Kan. 6: Ordinasjoner foretatt av motpave Gregor (VIII) etter at han ble fordømt som kjetter, ble erklært ugyldige.
  • Kan. 11: Beskyttelse for korsfareres familier og eiendom.
  • Kan. 14: Ekskommunikasjon av legfolk som beslagla gaver gitt til kirken, og av legfolk som brukte kirker som festninger (et stort problem enkelte steder, på grunn av kirkens tykke murer).
  • Kan. 16: Fordømmelse av de som antastet pilegrimmer på vei til Roma.
  • Kan. 17: Begrensning av abbeders og munkers rett til å forrette ved kirkelige handlinger som normalt ligger under en menighets eller et bispedømmes ansvarsområde.