Ingeborg Eriksdatter av Norge
| Ingeborg Eriksdatter av Norge | |||
|---|---|---|---|
| Født | 1297[1][2] Norge | ||
| Død | 1357[1] Sverige | ||
| Beskjeftigelse | Politiker | ||
| Ektefelle | Valdemar Magnusson (1312–)[3] | ||
| Far | Eirik II Magnusson[4] | ||
| Mor | Isabella Bruce | ||
| Søsken | Margrete av Skottland | ||
| Nasjonalitet | Sverige Norge | ||
| Våpenskjold | |||
 | |||
Ingeborg Eriksdatter (1297–1353) var norsk prinsesse og svensk hertuginne. Hun var datter av kong Erik II Magnusson og hans skotske kone Isabella Bruce, niese til kong Robert I av Skottland. Hun ble som enke etter den svenske Valdemar Magnusson, hertug av Finland, også medlem av riksrådet for sin nevø kong Magnus Eriksson av Sverige og Norge. Di jarlen døde i 1311
Biografi[rediger | rediger kilde]
_seal_1905.jpg)
Hennes far, Erik II, døde den 15.juli 1299 da Ingeborg var ett eller to år gammel. Han ble etterfulgt av sin yngre bror Håkon V Magnusson ettersom Erik døde sønneløs. Hennes mor giftet seg ikke på nytt.
I 1300 ble den tre år gamle Ingborg festet til Jón Magnússon, jarl av Orknøyene. Giftermålet ble aldri gjennomført, sannsynligvis fordi jarlen døde i 1311, før Ingeborg var gifteklar.
I 1312 ble Ingeborg gift med Valdemar Manusson som var en yngre bror av den svenske kong Birger Magnusson. Det var et dobbeltbryllup som fant sted i Oslo hvor også kong Birgers andre bror Erik Magnusson av Södermanland giftet seg med Ingeborgs kusine Ingeborg Håkonsdatter, datter og eneste legitime barn av kong Håkon V Magnusson. Ingeborg Eriksdatters medgift inkluderte Öland, og hun er enkelte ganger titulert «hertuginne av Öland». Hun hadde en sønn som sannsynligvis døde ung.
Natten mellom 10. og 11. desember 1317 ble brødrene Valdemar og Erik arrestert og fengslet av deres bror kong Birger i Nyköping. De to Ingeborg’ene satte seg i ledelsen for de som ønsket å få satt dem fri. Den 16. april 1318 inngikk de to hertuginnene en avtale med den danske hertug Christoffer av Halland-Samsö og erkebiskop Esgar av Lund om at de skulle få satt hertugene fri og ikke la kongene av Sverige og Danmark få fred før dette var gjort. Senere samme år døde imidlertid både Valdemar og Erik. Grunnen til dødsfallene er ikke kjent, men de døde sannsynligvis enten som følge av sult eller drap.
De to hertuginnene Ingeborg nevnes også i 1318 i forbindelse med styringen av riket. Ingeborg Eriksdatter har tilsynelatende sittet i riksrådet sammen Mats Kettilmundsson mens Ingeborg Håkonsdatters sønn Magnus Eriksson var mindreårig.
Ingeborg Eriksdotter ble titulert som hertuginne av Öland fra 1340, og hun bodde i Sverige resten av livet. Hun døde i 1353.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b Svenskt biografiskt lexikon, «Ingeborg», Svensk biografisk leksikon-ID 11948[Hentet fra Wikidata]
- ^ Genealogics, genealogics.org person ID I00020607, oppført som Ingeborg of Norway[Hentet fra Wikidata]
- ^ The Peerage person ID p10786.htm#i107852, besøkt 7. august 2020[Hentet fra Wikidata]
- ^ The Peerage[Hentet fra Wikidata]
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Jerker Rosén : Den svenska historien 2. Medeltiden 1319-1520, (1966)
- http://www.snl.no/.nbl_biografi/Isabella_Bruce/utdypning
- Nordberg, Michael (1995), I kung Magnus tid, Norstedts (1995) ISBN 91-1-952122-7.
- Nationalencyklopedin, Bokförlaget Bra Böcker AB, Höganäs (1992)