Ibrahim Hananu
| Ibrahim Hananu | |||
|---|---|---|---|
 Ibrahim Hananu, 1932 | |||
| Født | 1869[1][2] Kafr Takharim, osmanske Syria | ||
| Død | 21. nov. 1935[1] Aleppo, Syria | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, militant aktivist | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Istanbul University Faculty of Law | ||
| Parti | National Bloc | ||
| Nasjonalitet | Syrisk | ||
Ibrahim Hananu eller Ibrahim Hanano (født 1869, død 1935) (arabisk: إبراهيم هنانو) var en osmansk kommunal myndighetsperson og senere en leder for Hananuopprøret (også kalt for Aleppo-opprøret) i tiden 1920–1921 mot den franske tilstedeværelsen i nordlige Syria. Han var utdannet i Istanbul, tilhørte en framstående landeierfamilie av kurdisk opprinnelse.
Opprøret fikk sitt navn etter Hananu som dens ledende kommandant. Opprørerne hadde rurale ledere og de gjennomførte i hovedsak geriljaangrep mot franske styrker og sabotasje mot infrastrukturen. Franske styrker overvant til sist Hananus siste forskansing i høylandsregionen Jabal Zawiya og tok ham til fange. Hananu ble ført for fransk domstol som kriminell, men ble frikjent for denne anklagen.[3]
I 1933 var det et forsøk på myrde Hananu i hans landsby, Kafr Tkharem, men han ble kun rammet i beina og attentatmannen ble siden arrestert i Antiokia.[4] Han døde to år senere, i 1935, i Aleppo. Stress og tuberkulose er oppgitt som årsak til hans død. Hans nevø, Omar Al Sibai, var en av de muslimske kommunistlederne i Syria.[5]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b Autorités BnF, oppført som Ibrāhīm Hanānū, BNF-ID 16613354q[Hentet fra Wikidata]
- ^ Faceted Application of Subject Terminology, oppført som Ibrāhīm Hanānū, FAST-ID 345696, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gelvin, James L. (1999): Divided Loyalties: Nationalism and Mass Politics in Syria at the Close of Empire, University of California Press, s. 134
- ^ Kaddour, Mohammad (1. april 2012): ابراهيم هنانو «Ibrahim Hananu», اكتشف سوريا «Discover Syria».
- ^ Drysdale, Alasdair (Januar 1981): «The Syrian Political Elite, 1966-1976: A Spatial and Social Analysis» i: Middle Eastern Studies. 17 (1), s. 3–30. doi:10.1080/00263208108700455.