Hilmar Rekstens eventyr
Hilmar Rekstens eventyr er en bok skrevet av Erling Borgen og utgitt i september 1981. Boken, som var Borgens andre, utkom i etterkant av forliket mellom Hambros Bank og Hilmar Rekstens konkurs- og dødsbo, der førstnevnte utbetalte 40 millioner dollar. Boken var den første til å gi et detaljert innblikk i Hilmar Rekstens hemmelige utenlandsimperium og skjulte utenlandsformue. Den inneholdt også nye avsløringer om utenlandsformuen, og fikk på den måten konsekvenser for dødsboet jakt etter skjulte midler i utlandet. Fem års arbeid lå bak boken.
[rediger] Mottakelse
Erling Borgen ble tildelt Narvesenprisen, mye på grunn av sin bok, som ble trykket i et opplag på 15 000. Men i sin samtid var boken, og dens tone, sterkt omdiskutert i media. Det vakte blant annet oppsikt at forfatteren i boken innrømmet at han hadde latt en av dødsboets advokater, Jens Kristian Thune, redigere et nyhetsinnslag om forliket mellom Hambros Bank og dødsboet, før det ble vist på Dagsrevyen i NRK.[1] Dette fikk Aftenpostens Ole N. Hoemsnes til å skrive i sin anmeldelse: «Det er ikke så vanskelig å drive oppsøkende journalistikk når journalisten er i bobestyrernes lomme - men ingen skal stikke under en stol at Borgen har utført et fremragende og utholdende journalistisk arbeid i Reksten-saken.»
[rediger] Kritikk
Jens Kristian Thune betegnet Erling Borgens beskrivelse av Reksten-dynastiet som «krass og unyansert».[2] Forretningsbladet Farmand kalte boken for injurierende. Johs. Lunde i fagbladet Bedriftsøkonomen kritiserte Borgen for at han i hovedsak konsentrerte seg om Rekstens fall som skipsreder og straffesaken mot ham, men overså Rekstens oppbyggingsperiode som skipsreder, som Lunde anså som «en forklarende bakgrunn bak ulykkesrapportene». Videre mente Lunde at: «Hilmar Rekstens eventyr mangler menneskelig perspektiv. Dens ensidige ansamling av negative opplysninger må kalles saklig så langt opplysningene er kontrollerbare. Men forfatteren lar dem sjelden tale for seg selv.»[3] Arnljot Strømme Svendsen kritiserte Borgen enda hardere: Han mente Borgen hadde «feilet helt og holdent» i sin ambisjon om å «skildre Hilmar Rekstens verden - på godt og vondt», og kritiserte boken for å mangle psykologiske og økonomiske analyser av Reksten og hans forretningsimperium. Strømme Svendsen stilte også spørsmålstegn ved Borgens journalistiske dømmekraft: «Men noen endimensjonal tinnfigur, slik som Borgen fremstiller ham i sin bok, var han minst av alt. Det er en røverroman, full av sjablonger og overdrivelser. En tegner som overdriver ansiktstrekk eller legemstrekk ved et menneske som portretteres, skaper en karikatur. I beste fall kan karikaturen få frem noe viktig, men oftest får det frem vrengbildet av personen. Det er nettopp hva Borgen får til. Og det forteller da egentlig mer om Borgen enn den portretterte. Forskjellen er imidlertid at Hilmar Reksten var betydelig.» Endelig stilte han seg skeptisk til forfatterens forhold til sine kilder: «Man undres over hvilke «sannhetsvitner» Borgen kan ha hatt for sine karikaturer. Noen navngis og de fremstilles like ensidig jomfruhvite som Reksten males satansvart, altså like ukritisk og karikert.»[4]
