Herrer liker blonde piker

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Herrer liker blonde piker
orig. Gentlemen Prefer Blondes
Nasjonalitet USA USA
Språk Engelsk, fransk
Regissør Howard Hawks
Produsent Sol C. Siegel
Manus Anita Loos (roman og teaterstykke)
Joseph Fields (teaterstykke)
Charles Lederer
Musikk Hoagy Carmichael
Eliot Daniel
Lionel Newman
Sjeffotograf Harry J. Wild
Klipp Hugh S. Fowler
Filmselskap 20th Century Fox
Utgitt 18. juli 1953 USA
Lengde 91 min
Oppfølger Men de giftet seg med brunetten
IMDb
Medietilsynet

Herrer liker blonde piker (engelsk: Gentlemen Prefer Blondes) er en amerikansk romantisk musikalkomedie fra 1953, regissert av Howard Hawks og produsert av 20th Century Fox. I hovedrollene spiller Jane Russell og Marilyn Monroe. Filmen handler om to bestevenninner og deres jakt på kjærligheten. Blondinen Lorelei Lee er bare interessert i rike menn, mens brunetten Dorothy Shaw ikke kan fordra menn som skryter av pengene sine. Filmen er basert på Broadway-musikalen Gentlemen Prefer Blondes fra 1949, men historien dukket første gang opp i romanen Gentlemen Prefer Blondes fra 1925, skrevet av Anita Loos.

Filmen ble en stor suksess og spilte inn mer enn det dobbelte av produksjonskostnadene.

Handling[rediger | rediger kilde]

Marilyn Monroe og Jane Russell i Herrer liker blonde piker.

Dorothy Shaw og Lorelei Lee er to veldig forskjellige bestevenninner som jobber som showgirls. Dorothy har beina godt plantet på jorden og hater menn som skryter av pengene sine, mens Lorelei elsker diamanter og mener penger er basis for et godt forhold. Lorelei er forlovet med rikmannssønnen Gus Esmond, men har ennå ikke blitt godtatt av faren hans. Lorelei og Gus har planer om å gifte seg i Paris og hun reiser sammen med Dorothy på et cruiseskip. Reisen, utgifter og hotell i Paris blir spandert av Gus. Det de ikke vet er at faren hans har leid inn privatdetektiven Ernie Malone for å grave opp en skandale om Lorelei, slik at bryllupet kan forhindres. Ernie innleder raskt et forhold til Dorothy, mens Lorelei blir presentert for sir Francis «Piggy» Beekman som eier en diamantgruve i Sør-Afrika. Hun blir helt forelsket i lady Beekmans diamanttiara. En dag oppdager Dorothy at Ernie tar bilder inn gjennom lugarvinduet hennes. Hun løper inn og finner Lorelei og Piggy sammen der inne. Lorelei forklarer at Piggy hadde vist henne hvordan en pytonslange spiser en geit, og at hun var geiten og han var slangen. Dorothy og Lorelei greier stjele filmen tilbake fra Ernie, og Piggy er så takknemlig at han gir Lorelei hans kones diamanttiara. Det de ikke vet er at Ernie også har plantet avlyttnigsutstyr i lugaren deres. Da han blir konfrontert av Dorothy, forsikrer han henne om at hans følelser er ekte, men hun er likevel dypt såret.

Marilyn Monroe i Herrer liker blonde piker.

Vel fremme i Paris bruker Dorothy og Lorelei opp alle pengene sine på en vill handletur. Da de skal sjekke inn på hotellet får de imidlertid beskjed om at Gus har avbestilt rommet deres etter å ha mottatt rapporten fra privatdetektiven Ernie. Som om ikke det var ille nok blir Lorelei anklager for å ha stjålet lady Beekmans diamanttiara. De to kvinnene får seg jobb som showgirls på en nattklubb i Paris. En stund senere blir de oppsøkt av Gus som ønsker å gjøre det godt igjen med Lorelei. Ikke lenge etter kommer politiet for å arrestere Lorelei for tyveriet som hun har blitt anklaget for for. Da oppdager hun at hun har blitt frastjålet diamanttiaraen. Lorelei bestemmer seg for å be Gus om hjelp, men trenger tid til å overtale ham, så Dorothy kler seg ut og blir med politiet til rettssalen. I mellomtiden oppdager Ernie at det er Piggy som har stjålet diamanttiaraen fra Lorelei, og tvinger han med seg til rettssalen. Saken mot Lorelei blir dermed avsluttet. Dorothy innser at Ernie egentlig ikke er så ille. På nattklubben får Lorelei endelig møte faren til Gus og overbeviser han om at det ikke bare er pengene hun er ute etter. Det ender med et dobbelbryllup; Dorothy gifter seg med Ernie og Lorelei gifter seg med Gus.

Sanger[rediger | rediger kilde]

  • «Two Little Girls from Little Rock» fremført av Jane Russell og Marilyn Monroe.
  • «Bye, Bye, Baby» fremført av Jane Russell og Marilyn Monroe.
  • «Ain't There Anyone Here for Love?» fremført av Jane Russell.
  • «When Love Goes Wrong, Nothing Goes Right» fremført av Jane Russell og Marilyn Monroe.
  • «Diamonds Are a Girl's Best Friend» fremført av Marilyn Monroe, senere av Jane Russell.

Bakgrunn og produksjon[rediger | rediger kilde]

Marilyn Monroe og Jane Russell i Herrer liker blonde piker.

I 1925 skrev Anita Loos romanen Gentlemen Prefer Blondes. Den ble filmatisert i 1928 med Ruth Taylor som Lorelei Lee og Alice White som Dorothy Shaw. Denne stumfilmen antas nå å ha gått tapt. Den 8. desember 1949 hadde Broadway-musikalen Gentlemen Prefer Blondes premiere, og gikk over 740 forestillinger med Carol Channing som Lorelei Lee og Yvonne Adair som Dorothy Shaw. I 1951 kjempet Columbia Pictures og 20th Century Fox om rettighetene til å lage en nyinnspilling av filmen. Columbia ønsket Judy Holliday i rollen som Lorelei Lee, mens Fox opprinnelig hadde tenkt seg Betty Grable i denne rollen.[1] Da Holliday nektet å spille denne rollen, sikret Fox seg rettighetene til en nyinnspilling for 150 000 dollar.[2] Grables popularitet var imidlertid dalende, mens Marilyn Monroes stjernestatus var økende. I tillegg ville det ha kostet filmselskapet 150 000 dollar å ha Grable i hovedrollen, mens Monroe var kontraktsforpliktet til en lønn på 1500 dollar i uken, noe som ble rundt 18 000 dollar for hele innspillingen.[3] Monroe fikk beskjed om at hun hadde fått rollen som Lorelei Lee på bursdagen sin, 1. juni 1952. Jane Russell ble lånt av Howard Hughes for å spille rollen som Dorothy Shaw. Hun fikk utbetalt mellom 100 000 og 200 000 dollar.[3] Monroe protestete ikke på lønnen, men krevde å få sin egen garderobe fordi «jeg er blondinen, og det er Herrer liker blonde piker». Hun fikk innfridd kravet.[3]

Charles Coburn og Marilyn Monroe i Herrer liker blonde piker.

Monroe og Russell ble venner under innspillingen av filmen. Ifølge Russell pleide Monroe å øve på dansenumrene hver kveld etter at de fleste andre hadde gått hjem. Men hun kom stadig for sent på settet da filmingen skulle begynne. Da Russell oppdaget at Monroe begynte å bli igjen i garderoben grunnet sin sceneskrekk, samtidig som regissøren Howard Hawks ble mer og mer utålmodig, begynte hun å følge Monroe til filmsettet.[4]

Flere av sangene fra Broadway-musikalen ble brukt i filmen. «A Little Girl from Little Rock» ble imidlertid ikke godkjent av sensurmyndighetene som kalte den «en glorifisering av umoral». Teksten måtte derfor endres og sangen ble omdøpt til «Two Little Girls from Little Rock».[2] Hawks regisserte ikke de store sangnumrene, men overlot dette til koreografen Jack Cole.[2] De tre sangnumrene «Four French Dances», «Down Boy», og «When the Wild Wild Women Go Swimmin' Down in the Bimini Bay» ble klippet fra filmen.[5] Monroes store sangnummer, «Diamonds Are a Girl's Best Friend», ble filmet i CinemaScope for å promotere dette nye filmformatet for bransjefolk og pressen.[2]

Rolleinnehavere[rediger | rediger kilde]

Mottakelse[rediger | rediger kilde]

I forbindelse med filmens premiere i Los Angeles ble Marilyn Monroe og Jane Russells hånd- og fotavtrykk plassert i sementen utenfor Grauman's Chinese Theatre. Filmen ble en stor suksess og spilte inn mer enn det dobbelte av produksjonskostnadene.[6] Sensurmyndighetene i USA vurderte filmen som «delvis kritikkverdig», mens den ble forbudt i Jugoslavia.[2]

I populærkulturen[rediger | rediger kilde]

Sangnummeret «Diamonds Are a Girl's Best Friend» som Marilyn Monroe fremførte i filmen ble umiddelbart forbundet med henne, og har blitt etterlignet av kjente personer som Madonna,[7] Kylie Minogue,[8] og Anna Nicole Smith.[9]

Priser og nominasjoner[rediger | rediger kilde]

Oppfølger[rediger | rediger kilde]

Anita Loos hadde i 1927 skrevet oppfølgerromanen But Gentlemen Marry Brunettes, som handlet om de videre livene til Dorothy Shaw og Lorelei Lee. I 1955 ble denne filmatisert som Men de giftet seg med brunetten, med Jane Russell og Jeanne Crain i hovedrollene. United Artists måtte imidlertid endre historien til å følge de to søstrene Bonnie og Connie Jones, etter å ha blitt truet med søksmål av 20th Century Fox.[2] Filmen ble ingen stor suksess.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Riese, Randall og Hitchens, Neal (1987). The Unabridged Marilyn. Congdon & Weed, Inc. ISBN 978-0865531765., s. 173
  2. ^ a b c d e f «Notes for Gentlemen Prefer Blondes (1953)». TCM. 
  3. ^ a b c Riese, Randall og Hitchens, Neal (1987). The Unabridged Marilyn. Congdon & Weed, Inc. ISBN 978-0865531765., s. 174
  4. ^ Russell, Jane (1986). An Autobiography. Arrow Books, London. ISBN 0-09-949590-2., s. 138
  5. ^ Riese, Randall og Hitchens, Neal (1987). The Unabridged Marilyn. Congdon & Weed, Inc. ISBN 978-0865531765., s. 492
  6. ^ Churchwell, Sarah (2004). The Many Lives of Marilyn Monroe. Metropolitan Books. ISBN 978-0805078183., s. 55
  7. ^ Riese, Randall og Hitchens, Neal (1987). The Unabridged Marilyn. Congdon & Weed, Inc. ISBN 978-0865531765., s. 293
  8. ^ Evans, Mike (2004). Marilyn Handbook. M Q Publications. ISBN 978-1840726749., s. 398-399
  9. ^ «Anna Nicole Smith Says, "Gentlemen Prefer Fur-Free Blondes"». FurIsDead.com. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]