Herman Wedel Major

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Herman Wedel Major (født 1814 i Kristiansand, død 1854) var en norsk lege, av den opprinnelig irske Major-slekten fra Kristiansand. Han var sønn av den irske forretningsmannen Robert Consalva Major som rømte til Kristiansand fra Irland etter å ha vært involvert i motstandsbevegelsen United Irishmen. Herman Wedel begynte på det medisinske studium i 1834, og etter farens selvmord fem år senere og forloveden Fanny Rahbeks uroanfall i 1842, begynte han å lese psykiatri ved universiteter i Europa.

Hermann Wedel Major utførte mot slutten av sitt korte liv en stor undersøkelse av de psykisk lidende menneskers kår i Norge (Indberetning om Sindssyge-Forholdene i Norge i 1846). Her viste han at forholdene var forferdelige i de "dollhus" og "dårekister" som var anlagt for forvaring og innesperring av psykisk lidende. Det gav grunnlaget for at han klarte å få innført en lov om «Sindsyges pleie og behandling» av 17.august (1848) hvor omsorgen nå ble en oppgave for helsevesenet, adskilt fra både fattigforsorgen og fengselsvesenet.

Det var forutsetningen for at staten kunne bygge Gaustad sykehus i Oslo og senere Eg sykehus i Kristiansand - våre to første psykiatriske sykehus. I mellomtiden var Major utsett til å ble direktør ved det nye asylt i Oslo - dagens Gaustad Sykehus, men trakk seg liek før innsettelsen og emigrerte til Amerika. Under overfarten sank skipet han reiste med, og både Herman Wedel Major, familien hans, og broren - tidligere ordfører i Oddernes kommune Robert Major jr. - omkom.

Wedel Major var en pioner og drivkraft innen utviklingen av norsk psykiatri, både faglig og institusjonelt.