Hemokromatose

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Hemokromatose
ICD-10-kode E83.1
ICD-9-kode 275.0

Hemokromatose er en sykdom der jern avleires i ulike organer. Primær hemokromatose skyldes en medfødt, arvelig forstyrrelse i jernmetabolismen der for mye jern tas opp i tarmen. Sekundær hemokromatose skyldes økt jerntilførsel, ofte som følge av tallrike blodtransfusjoner. [1] [2]


Epidemiologi[rediger | rediger kilde]

Primær hemokromatose er den vanligste formen for sykdommen. I Norge har omtrent 0,5% av befolkningen genene for primær hemokromatose.[3] Mange av disse har hverken symptomer eller blodprøvefunn. Primær hemokromatose er recessivt arvelig, det er pasienter som er homozygote for genet som får sykdommen. Hemokromatose blir typisk først synlig på blodprøver i 40-årsalderen for menn, omtrent 10 år senere for kvinner.

Etiologi[rediger | rediger kilde]

Primær hemokromatose er i de aller fleste tilfeller følge av en arvelig genfeil, en mutasjon på den korte armen av kromosom 6. Genfeilen nedarves recessivt. Genfeilen opptrer først og fremst hos hvite mennesker i Nord-Europa.[2] Det er ukjent hvor stor andel av pasientene som er homozygote for hemokromatose som utvikler sykdommen i løpet av livet, tall mellom 10% og 70% har blitt presentert.[3] Hemokromatose er dermed et eksempel på en sykdom med ufullstendig penetrans.

Symptomer, patologi[rediger | rediger kilde]

Selv om hemokromatose er en arvelig sykdom forblir den uten symptomer i mange år. Ikke alle med genene for sykdommen vil utvikle manifest hemokromatose i løpet av livet. Blodprøvefunn som bekrefter sykdommen oppdages imidlertid ofte før pasienten har symptomer.[2] Tidlige symptomer kan være trøtthet, leggsmerter og impotens. Dersom sykdommen blir stående i mange år uten å oppdages og behandles vil jernavleiring i kroppen kunne føre til følgeskader. Menn rammes oftere av følgeskader av hemokromatose enn kvinner fordi kvinner har jerntap gjennom menstruasjon. Forhøyet jernopptak kan medføre at kroppen lagrer overskudd av jern i indre organer, i første rekke lever, beinmarg og milt. Hvis jernlageret blir for høyt, kan det gå ut over funksjonen til disse organene, og de kan i verst fall svikte. Leverkreft er ikke uvanlig hvis sykdommen forløper udiagnostisert. Jern lagres også i huden, hjerte, ledd og testikler, med muligheter for hudmisfarging ("leverflekker"), hjertearytmi (uregelmessig puls), leddsmerter og impotens. Bivirkninger av forhøyet jernopptak er gjerne irreversible.

Diagnostikk[rediger | rediger kilde]

Indikasjoner på hemokromatose kan leses indirekte på ferritin-nivået i blodet. Alminnelig ferritin-nivå i blodet er mellom 10 og 350, ulikt for menn og kvinner. Hemokromatosepasienter vil typisk ha ferritinnivåer over 300. Selv om diagnose er stilt, utføres ikke behandling før ferritinnivået er over 300. Sikker diagnose på homozygot hemokromatose kan kun fås ved DNA-test.

Behandling[rediger | rediger kilde]

Behandlingen for diagnostisert hemokromatose er blodtapping (årelating eller venesectio) Mange hemokromatosepasienter har kunnet balansere behandling av sykdommen med ordinær blodgivervirksomhet. Sykehusene i Norge har ulik praksis på dette området. Det har vært reist etiske spørsmål om blodtapning av sykdomsdiagnostiserte hemokromatosepasienter er egnet som tilskudd til andre blodtrengende pasienter.[3].

  1. ^ Nasjonalt folkehelseinstitutt (1999). Holm Nielsen, Niels, red. Klinisk Ordbog (dansk). København: Munksgaard. ISBN 87-7936-119-6. 
  2. ^ a b c Longmore, Murray (2010). Oxford Handbook of Clinical Medicine (engelsk). Oxford: Oxford University Press. 
  3. ^ a b c Wisløff, Finn: Bruk av blod fra hemokromatosepasienter