Francisco Quiñones

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Francisco Quiñones (født ca. 1482 i kongedømmet León, nå i Spania, død 5. november 1540 i Veroli i Italia) var en av Den katolske kirkes kardinaler.

Hqan var utdannet som pasje under kardinal Ximenes og trådte som sekstenåring inn i fransiskanerordenen i deres konvent i Los Angeles i Spania. I 1521 fikk han pavens tillatelse til å reise til misjonene i Amerika sammen med fader Glapion, som var Karl Vs skriftefar. Men Glapion døde samme år og da ble ikke reisen noe av. I stedet ble Quiñones valgt til høye embeder i sin orden i Spania, og så til generalminister i Roma (15231527).

I 1524 sendte han tolv misjonærer til Mexico, blant dem fader Juan Juarez, som senere ble den første biskop på det område som i dag er Amerikas Forente Stater.

Etter «Sacco di Roma» og fengslingen av pave Klemens VII (mai 1527), ble det ansett at Quiñones, som var en fjern slektning til Karl V og også hans betrodde, ville være den mest velegnede til å få paven satt fri og til å få i stand en forsoning mellom pave og keiser. Hans anstrengelser ble kronet med hell ved pavens løslatelse (desember 1527) og traktatene av Barcelona (1528) og Cambrai (1529).

Han ble kreert til kardinal i november 1527 av pave Klemens VII. Det var hans annet konsistorium.

Fra 1530 til 1533 var han også biskop av Coria i Spania og i en kort periode i 1539 også administrator av Acerno nær Napoli.

Kardinal Quiñones fulgte nøye med på utviklingen av de protestantiske bevegelser i Tyskland. Da pave Paul III overveide å sammenkalle et konsil til Mantova sendte han kardinal Quiñones til Ferdinand I for å fremme prosjektet. Konsilet ble til stst sammenkalt, men til Trient. Det var fem år etter Quiñones' død.