Flogiston

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Johann Joachim Bechers vitenskapelige teori fra 1667 om flogiston skulle forklare hvorfor noe kunne brenne.

Flogistonteorien (fra klassisk gresk φλογιστόν, phlŏgistón «brenne opp», fra φλόξ, phlóx, «ild»), som ble fremlagt av den tyske merkantilisten og alkymisten Johann Joachim Becher (1635-1682) i 1667, var et forsøk på å forklare fenomenet oksidering (først og fremst forbrenning, men også rust og irr) ved å postulere et element som ble frigjort i prosessen.

Becher ga ut boken Physical Education i 1667 som i utgangspunktet slo vrak på alkymistenes teori om de fire grunnelementene: ild, vann, luft og jord. I stedet for ild og luft la han inn tre nye former for jord: terra lapidea, terra fluida, og terra pinguis.[1][2] Terra pinguis var elementet som hadde de oljeaktige, svovelaktige eller brennbare egenskaper.[3]: Becher mente at terra pinguis var nøkkelfaktor mht forbrenning og ble frigjort under prosessen..[1]

Teorien[rediger | rediger kilde]

Teorien gikk ut på at alt brennbart materiale inneholder et element uten farge, lukt, smak eller masse som frigjøres når noe blir forbrent. Det «deflogistinerte» materialet ble ansett for å ha inntatt sin sanne konsistens. Luft ble ansett som i stand til bare i begrenset grad å kunne motta flogiston, siden forbrenning i lukket miljø stoppet opp av seg selv, mens metaller ikke syntes å kunne brenne i det hele tatt. Luftens rolle i åndedrett var å fjerne flogiston, siden flogistisert luft virket kvelende.[4] Flogiston ble dermed en form for «anti-oksygen».

Joseph Blacks student Daniel Rutherford oppdaget nitrogen i 1772 og de to brukte teorien for å forklare dette. Luften som ble igjen etter en forbrenning (en blanding av nitrogen og karbonoksyder) ble dermed referert til som flogistisert luft som hadde maksimalt flogistoninntak. Motsatt, da surstoffet ble oppdaget, var det deflogistisert og i stand til å opprettholde forbrenning lengre enn vanlig luft..[5]

Teoriens endelikt[rediger | rediger kilde]

[trenger referanse]

Teoriens svakheter ble etterhvert tydeligere. Enkelte metaller som magnesium ga vektøkning etter en forbrenning. Dette eksperimentet, utført av Robert Doyle i 1753, lot seg ikke gjenta. Vekten av forbrenningskammer med materialer var uendret uten tilførsel av luft fra utsiden.

Teorien ble imidlertid rådende inntil Antoine-Laurent Lavoisier viste at forbrenning krevde en gass som hadde en egen vekt, og at prosessen kunne måles og veies i lukkede kamre.

Flogistonteorien utgjorde et tidlig forsøk på å se sammenhenger mellom tilsynelatende urelaterte fenomener som brann, metabolisme og rust.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Bowler, Peter J (2005). Making modern science: A historical survey (Online). Chicago: University of Chicago Press. 
  2. ^ Becher, Physica Subterranea p. 256 et seq.
  3. ^ Brock, William Hodson (1993). The Norton history of chemistry (Hardback) (1st American utg.). New York: W. W. Norton. ISBN 0393035360. 
  4. ^ James Bryan Conant, ed. The Overthrow of Phlogiston Theory: The Chemical Revolution of 1775–1789. Cambridge: Harvard University Press (1950), 14.
  5. ^ «Priestley, Joseph». Spaceship-earth.de. Besøkt 5. juni 2009.