Antoine Lavoisier

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Antoine Lavoisier

Antoine Laurent Lavoisier (født 26. august 1743 i Paris – død 8. mai 1794 i Paris) var en fransk kjemiker. Han nevnes ofte som den moderne kjemiens far.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Lavoisier vokste opp i Paris som sønn av en advokat. Hans mor tilhørte den velstående familien Punctis. Lavoisier tok eksamen i jus da han var 21 år gammel, men praktiserte aldri. I stedet tok han fatt på studier som virkelig interesserte ham - kjemi, botanikk, astronomi og matematikk ved Mazarin-universitetet fra 1754 til 1761. Allerede i 1768 ble han innvalgt i Det franske vitenskapsakademiet. Av yrke var han regnskapsfører, og forsørget seg som ansatt i Ferme Générale, et privat firma som fungerte som ligningsvesen. 28 år gammel fikk han kjennskap til at hans sjef Jacques Paulze vurderte å tvangsgifte sin 13 år gamle datter Marie-Anne Pierrette Paulze med en steinrik, primitiv mann. Lavoisier reddet jentungen ut av dette ved selv å gifte seg med henne. Det ble et særdeles lykkelig ekteskap, ikke minst fordi Marie-Anne delte hans interesser. I motsetning til Lavoisier var hun flink i engelsk, og holdt ham dermed oppdatert på viktige vitenskapelige nyvinninger fra den kanten; hun var også flinkere i teknisk tegning enn han, illustrerte hans bok Traité élémentaire de chimie og ble hans viktigste medarbeider livet ut.

Fra og med 1775 var Lavoisier ansatt i administrasjonen for de kongelige kruttverkene, der han sørget for å forbedre produksjonsmetoden. Her la han også grunnlaget for forbedringer i landbruket ved å finne opp en ny metode for framstilling av salpeter. Seks dager i uken slet han på ligningskontoret; bare et par timer på morgenkvisten og om søndagen hygget han og hans kjære Marie-Anne seg med vitenskapelige eksperimenter. Som nygift hadde han bygget et hermetisk lukket apparat som stod i stuen, og i dette la paret metall som ble tilført varme for å fremskynde rustingen. Etter nedkjøling åpnet de forseglingen på apparatet, tok ut metallet, veide det og sammenlignet med den opprinnelige vekten. Og det de oppdaget, var stikk i strid med det de forventet: Rustent metall veier ikke mindre, selv om det er blitt porøst – det veier mer. Og denne ekstra vekten kunne ikke komme fra noe annet enn luften inni apparatet. Luften vi puster i, måtte altså bestå av ulike gasser, og noen av disse måtte ha festet seg på metallet og utgjorde den ekstra vekten.

Noen av sine viktigste eksperimenter gjorde Lavoisier på området forbrenning. Forsøkene hans viste at forbrenning innebærer en reaksjon med et grunnstoff som finnes i luften. Videre viste han dette stoffets rolle i planter og dyrs respirasjon og ved korrosjon av metaller. Med sine oppdagelser innen forbrenning la han den rådende flogistikk-teorien død, som hevdet at materialer som brenner, avgir en substans som ble kalt flogiston.

Han oppdaget også at den «duggen» som dannes når Henry Cavendishs «brennbare luft» reagerte med det nevnte stoffet, var vann. Han ga derfor denne gassen navnet «vanndanner» - hydrogen. Her bygde han delvis på tidligere forsøk av Joseph Priestley. Han ble tildelt midler fra vitenskapsakademiet til å finne ut om hydrogenet han utvant av luften, kunne brukes til en flåte av ballonger som kunne brukes i en eventuell krig med Storbritannia.[1]

Lavoisier og ektefellen Marie-Anne Pierette Paulze, malt av Jacques-Louis David i 1788

Under arbeidet med Sur la combustion en général og Considérations générales sur la nature des acides viste han at stoffet som bidrog til forbrenning også spilte en rolle for dannelsen av syrer. I 1779 ga han derfor stoffet betegnelsen air oxygène – syredanner – og resten azote – uten liv. Kong Ludvig XVI sørget for bevilgninger så Lavoisier kunne forske på om dette oksygenet han hadde funnet frem til, kunne brukes til å forbedre masovner.

Den franske revolusjon[rediger | rediger kilde]

Den samme Ludvig donerte imidlertid store beløp til frigjøringskrigen i Amerika, i håp om å svekke britenes posisjon der, og til dette trengte han økte inntekter fra ligningsvesenet. Lavoisier ble mannen som fant løsningen: I middelalderen hadde Paris vært omgitt av en mur, og alle som passerte den, hadde måttet betale en avgift. Den gamle muren var forlengst forfalt, slik at smuglere kunne passere uhindret. Nå foreslo Lavoisier at man bygget en ny mur. Som Berlin-muren var den bortimot to meter høy. Etter dagens pengeverdi kostet det flere milliarder kroner å reise dette solide murverket med flere titalls porter for kontroll av de som passerte. Stormen på Bastillen 14. juli 1789 regnes offisielt som begynnelsen på den franske revolusjon, men to dager tidligere var Lavoisiers Paris-mur blitt stormet. Faktisk var det Frankrikes pengehjelp til den amerikanske revolusjon som utløste den franske revolusjon, siden det var denne pengehjelpen som økte skattetrykket på den franske befolkning. Pariserne gikk løs på muren med fakler, økser og bare nevene til bare en ruin stod tilbake. I dag står noen fragmenter av tollportene igjen i Parc Monceau og i nærheten av metro-stasjonen Denfert-Rochereau.[2]

Folkemengden visste at Lavoisier var mannen bak muren, og han skyndte seg å forsikre dem om at han stod på de revolusjonæres side. Han ledet fabrikkene som forsynte de revolusjonære med krutt, og han fikk Vitenskapsakademiet til å fjerne de dyre gobelinene i Louvre. Som medlem av akademiet hadde han lagt seg ut med en lege fra Sveits, Jean-Paul Marat, som hadde ønsket hans vurdering av et apparat legen hadde konstruert til å påvise varmen over toppen av en flamme eller fra issen på et menneske (testet ut over Benjamin Franklins skallede hode). Lavoisier avviste imidlertid oppfinnelsen, fordi den ikke kunne gi presise måleresultater. Marat glemte aldri dette.

I 1793 var han blitt leder for en av de sterkeste fraksjonene i Nasjonalforsamlingen. Her sørget han for å minne Paris-borgerne på Lavoisiers mur, og i november 1793 forstod Lavoisier at han ville bli arrestert. I fire dager gjemte han seg i Vitenskapsakademiets tomme kontorer i Louvre, men meldte seg så i Port Libre-fengselet sammen med sin svigerfar. De satt i ulike fengsler frem til rettssaken 8. mai 1794. Det var ikke enkeltindivider som var tiltalt, men ligningskontoret som helhet. Juryen omfattet en barber, en postkusk, en juvelér og en tidligere marki som hadde endret navn til Dix-Août (= 10. august). Den fant ligningskontorets ansatte skyldige i å ha misbrukt sine stillinger til å tiltvinge seg urettmessige inntekter. Noen prøvde å forsvare seg, men dommerne bare lo av dem med Marats byste som taus tilskuer. Samme ettermiddag ble 28 av de dømte ligningsfunksjonærene ført bakbundne til det som nå er Place de la Concorde. Her ble de ført til giljotinen, Paulze som nr 3, Lavoisier ca. ett minutt senere som nr 4. De døde ble fraktet ut av Paris gjennom en av de tollportene i muren hans som stod igjen etter angrepene i 1789. Få måneder senere ble liket av Marats kollega Robespierre fraktet samme vei og kastet i den samme fellesgraven i en utmark som ble kalt Errancis (= lemlestet).[2] Marie-Anne var bare 35 år gammel da hun ble enke. De revolusjonære myndighetene fratok henne alt innbo, men lot henne ellers være, og hun fikk en fredelig alderdom.

Lavoisiers forsøk er av de tidligste kvantitative eksperimenter innen kjemien. Han viste at selv om stoffene endrer karakter ved kjemiske reaksjoner, er mengden stoff den samme gjennom alle trinn i prosessen. Han brente fosfor og svovel, og fant at forbrenningsproduktene veide mer enn utgangspunktet; følgelig måtte den tilførte massen være tatt fra lufta. Gjennom slike eksperimenter la han grunnlaget for loven om materiens bestandighet.

Lavoisier er en av de kjemikerne som har hatt mest å si for utarbeidelsen av en kjemisk nomenklatur. Hans Traité élémentaire de chimie (1789) illustrert av hans kone, er ansett som den første læreboka i moderne kjemi. Den setter navn på 33 grunnstoffer, de fleste navnene brukes også i våre dager. Imidlertid listet Lavoisier også opp lys og varme, som han mente var materielle substanser.[3]

Verker[rediger | rediger kilde]

  • Sur la combustion en général
  • Considérations générales sur la nature des acides
  • Méthode de nomenclature chimique (1787)
  • Traité élémentaire de chimie (1789

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ David Bodanis: E = mc2, forlaget Gyldendal, Oslo 2001, ISBN 82-525-4948-9
  2. ^ a b David Bodanis: E = mc2
  3. ^ mattson.creighton.edu/History_Gas_Chemistry/Lavoisier.html