Filippinenes statsminister

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Filippinenes statsminister (spansk: Primer Ministro del Filipinas; filippinsk: Punong Ministro ng Pilipinas) var den offisielle benevnelsen for landets regjeringssjef fra 1978 og fram til EDSA-revolusjonen i 1986, mens presidenten var statssjef. En tidligere versjon av embetet som regjeringssjef eksisterte under Den første filippinske republikk 1899–1901.

Historie[rediger | rediger kilde]

Første versjon (1899)[rediger | rediger kilde]

Apolinario Mabini var Regjeringsrådets første president.

Filippinenes forfatning av 1899 innstiftet Regjeringsrådet (Consejo de Gobierno), som bestod av rådets president (Presidente del Cinsejo de Gobierno) og syv sekretærer.[1] Den revolusjonære regjeringens president Emilio Aguinaldo utnevnte sin rådgiver Apolinario Mabino som Regjeringsrådets første president gjennom et dekret, som ble utstedt 23. januar 1899.[2] Rådets president tilsvarte embetet som statsminister.[3][4][5]

10. desember 1898 ble krigen mellom USA og Spania avsluttet med at sistnevnte gav opp alle rettighetene til Cuba og overgav Filippinene, Guam og Puerto Rico til USA.[6] Aguinaldo beordret 12. desember 1898 sin advokat Felipe Agoncillo til å kjempe for Filippinenes status som en uavhengig nasjon, og at det hadde opphørt å være en spansk koloni, siden uavhengighetserklæring hadde blitt framsatt 12. juni 1898.[7] USA anerkjente ikke Filippinenes suverenitet. Dette førte til en alvorlig konflikt, da den opprørske Filippinske republikken formelt ble etablert i Malolos 23. januar 1899. Aguinaldo sendte 30. januar Agoncillo på enda et oppdrag, denne gang til USAs senat for å bedrive lobbyvirksomhet hos senatorene for å få dem til å revurdere sine planer og istedet formelt anerkjenne Filippinenes uavhengighet.[8]

I de nærmeste månedene ble Mabini presset av politiske problemer, slik som å forhandle om å få til en avslutning på stridighetene mellom filippinerne og de amerikanske styrkene, som hadde blitt igjen på Filippinene etter krigen. Etter at det mislyktes å inngå en suksessfull avtale med den amerikanske hæren om våpenhvile, ble det første skudd avfyrt under Den filippinsk-amerikanske krigen 4. februar 1899.[9] Den revolusjonære regjeringen ble tvunget til å forlate Malalos og flytte administrasjonssetet fra sted til sted. Mabini, som ble presset av sine politiske motstandere og som ikke hadde lykkes i å stanse det tiltagende geriljaopprøret, overgav seg til amerikanerne 7. mai 1899.[10]

Én av de politiske motstanderne, som tvang Mabini til å forlate embetet, var Pedro A. Paterno, president for Republikkens kongress siden 15. september 1898. Han var imot Mabinis offensive plan for å besvare USAs angrep under krigen, så han foreslo fredsplaner med amerikanerne overfor Aguinaldo, slik at Filippinene ville bli et protektorat under USA med fullt selvstyre. Mabini motsatte seg dette. Paterno og hans allierte overbeviste imidlertid Aguinaldo om at han skulle oppløse Mabinis regjering.

Pedro A. Paterno etterfulgte Mabini som Regjeringsrådets president i mai 1899.

Aguinaldo utnevnte neste dag, 8. mai, Paterno som Regjeringrådets president.[11] Ett av hans første initiativer i embetsperioden var å lage et utkast til en «autonomiplan» for Schurman-kommisjonen, der det ble bedt om en fredsordning med den amerikanske regjeringen. Den erklærte også at filippinerne var rede til å droppe idéen om uavhengighet og aksepterte amerikansk suverenitet over øygruppen.[12]

Paternos overtakelse av Regjeringsrådet og hans handlinger overfor Schurman-kommisjonen gjorde kommanderende offiser i Den filippinske hæren, general Antonio Luna, rasende. Han beordret arrestasjon av Paterno og andre medlemmer av regjeringen. Generalen lyktes imidlertid ikke å få satt Paterno i fengsel.[12] På grunn av sine handlinger ble Paterno tvunget til å skrive et manifest 2. juni 1899, som var en formell krigserklæring mot USA.[13][14] Luna ble 5. juni drept i Nueva Ecija. Én av de angivelige grunnene for drapet skulle bero på hans konflikt med Paterno.[15]

Aguinaldo måtte flytte regjeringssetet fra sted til sted nordover, ettersom amerikanerne ble mer aggressive. Paterno ble tatt til fange av amerikanske styrker i Benguet 13. november 1899. På denne måten endte hans embetsperiode som Regjeringsrådets president.[11] Aguinaldo untevnte imidlertid ingen etterfølger til Paterno, siden han var opptatt med å flykte fra republikken. Krigsfangen Paterno aksepterte amnestiet som ble innvilget av militærguvernøren, general Arthur MacArthur jr., og han sverget til slutt en troskapsed til USA.[16]

Filippinene ble 1899–1901 styrt av amerikanske militærguvernører. Etter at Aguinaldo ble tatt til fange av general Frederick Funston i Palanan 23. mars 1901, ble landet fra 4. juli samme år ledet av sivile guvernører og senere av generalguvernører inntil det selvstyrte Samveldet formelt ble etablert 15. november 1935. Forfatningen av 1935 inneholdt ingen bestemmelse om å gjenopprette embetet som Regjeringsrådets president eller å innstifte en beslektet stilling. Dette fortsatte fram til Den tredje republikken.

Andre versjon (1978–1986)[rediger | rediger kilde]

Statsminister Ferdinand Marcos og førstedame Imelda Marcos i 1979.

I 1976 utstedte Ferdinand Marcos presidentdekretene 991 og 1033, der han utlyste en folkeavstemning 16. oktober 1976. Velgerne ble spurt om de ønsket å avskaffe unntakstilstanden, som hadde rådet siden 1972. Flertallet samtykket i at den skulle fortsette. Et flertall av velgerne ratifiserte også forslaget om et sjette tillegg til forfatningen av 1973, der lovgivende og utøvende myndighet ble slått sammen i presidentembetet. Det inneholdt dessuten en bestemmelse om at presidenten skulle føre tittelen statsminister[17] Marcos, som samtidig var president, fortsatte å utøve den myndigheten som var tillagt presidentembetet i henhold til forfatningen av 1935. Tillegget innstiftet også den provisoriske nasjonalforsamlingen, Interim Batasang Pambansa (IBM), samt bestemmelsen om at presidenten/statsministeren skulle utøve lovgivende myndighet fram til unntakstilstanden ble opphevet.[17][18]

7. april 1978 ble det første valget til Interim Batasang Pambansa holdt siden Kongressen med to kamre hadde blitt avskaffet gjennom forfatningen av 1973. 150 av de 165 representantene av nasjonalforsamlingen tilhørte Marcos' regjeringsparti, Kilusang Bagong Lipunan.[19] IBP ble innviet 12. juni 1978, og da ble også Marcos' stilling som Filippinenes statsminister bekreftet.[18]

Etter at Marcos ble innsatt i sin tredje presidentperiode 30. juni 1981, frasa han seg myndigheten som statsminister. Under åpningen av IBPs fjerde regulære sesjon 27. juli 1981 utnevnte Marcos den daværende finansministeren Cesar Virata til å etterfølge ham i stillingen. Virata var en grandnevø av den tidligere presidenten Emilio Aguinaldo.[20] Virata hadde tidligere representert hjemlandet i Verdensbankens styre.[21] Han var statsminister fram til EDSA-revolusjonen i 1986. Det ble spekulert i om Marcos gav Virata stillingen som statsminister på grunn av dennes distanse til mainstreampolitikken. Bortsett fra å ha vært Marcos' finansminister, utgjorde han ingen politisk trussel.[22]

Avskaffelse (1986)[rediger | rediger kilde]

Etter tiltredelsen i slutten av februar 1986 utnevnte Corazon Aquino sin visepresident Salvador Laurel til å etterfølge Virata som statsminister.[23] Embetet som statsminister ble senere avskaffet i mars 1986, da proklamasjon nr. 3 eller «Frihetsforfatningen» ble publisert.[24] Forfatningen av 1987 inneholder ingen bestemmelser om en slik stilling, ettersom presidenten nå både er regjeringssjef og statssjef.

Fullmakter og plikter[rediger | rediger kilde]

Kart over Filippinene som markerer statsministrenes fødesteder.

1899[rediger | rediger kilde]

Wikisource (en) Constitution of the Philippines (1899) – originaltekster fra den engelskspråklige Wikikilden

Embetet som Regjeringsrådets president ble innstiftet gjennom Tittel IX i forfatningen av 1899. Oppgaven var å være leder for sekretærene.[1] Rådets første president var Apolinario Mabino, som samtidig også var utenriksminister. Rådets president tilsvarte nåtidens statsministerembeter og vedkommende ledet regjeringens daglige virksomhet.

1973[rediger | rediger kilde]

Wikisource (en) Constitution of the Philippines (1973) – originaltekster fra den engelskspråklige Wikikilden

Forfatningen av 1973 gav klar myndighet og klare plikter til statsministeren. Ifølge artikkel IX, seksjon 3 ble statsministeren valgt av et flertall av Nasjonalforsamlingens medlemmer og måtte selv være medlem.[25] For å kunne bli medlem av Interim Batasang Pambansa måtte en blant annet være en naturlig født statsborger i Filippinene, være minst 35 år gammel og være registrert som velger i det distriktet, som en skulle representere i Nasjonalforsamlingen.[26]

Selv om utnevnelsen av statsministeren var nøyaktig beskrevet i forfatningen, ble vedkommende unndratt fra å kunne bli stilt for riksrett,[27] noe som på denne måten banet veien for en ubegrenset embetstid uansett hvem som var statsminister.[28] På den andre siden kunne statsministeren og visestatsministeren forlate deres stillinger etter egen vilje.[29]

Statsministeren hadde følgende fullmakter og plikter:

  • Å utnevne regjeringens medlemmer, hvorav minst halvparten måtte komme fra Nasjonalforsamlingen. Regjeringens medlemmer kunne også bli fjernet etter beslutning av statsministeren.[30]
  • Å utnevne visestatsministeren blant Nasjonalforsamlingens medlemmer. Visestatsministeren skulle lede et departement og utføre andre funksjoner som statsministeren kunne tildele vedkommende.[31]
  • Å presentere regjeringens program på begynnelsen av hver regulære sesjon i Nasjonalforsamlingen og fra tid til annen deretter samt å anbefale at Nasjonalforsamlingen skulle overveie slike tiltak som presidenten anså var nødvendige og høvelige.[32]
  • Å ha kontrollen over samtlige departementer.[33]
  • Å lede Filippinenes væpnede styrker som deres øverstkommanderende.[34]
  • Å utnevne lederne for statlige etater samt brigadegeneraler og flaggkommandører i Filippinenes væpnede styrker.[a][34]
  • Å innvilge straffeutsettelse, straffereduksjon, benådning, annullere bøter og inndragelser etter endelig domfellelse samt – med Nasjonalforsamlingens samtykke – å innvilge amnesti. Riksrettssaker var unntatt dette.[35]
  • Å garantere utenlandske og lokale lån for republikken.[36]

I seksjon 16 ble det også nevnt at all myndighet, som tidligere hadde blitt tillagt republikkens president ifølge forfatningen av 1935, skulle bli overført til statsministeren, dersom ikke Nasjonalforsamlingen foreskrev noe annet.[37] Dette inkluderte også statsministerens myndighet til å inngå traktater samt å utnevne ambassadører og konsuler med tillatelse av utnevnelseskommisjonen.[38]

Senere endringer[rediger | rediger kilde]

Med tilleggene til forfatningen i 1981 ble det innført en modifisert parlamentarisk regjeringsform med visse former for semipresidentalisme. Presidenten ble nå valgt direkte av folket. Mesteparten av den utøvende myndigheten, som statsministeren hadde innehatt, ble tilbakeført til presidenten. I Executive Order No. 708, utstedt 27. juli 1981, ble imidlertid statsministerens myndighet utvidet.

Liste[rediger | rediger kilde]

      Uavhengig)       Kilusang Bagong Lipunan (KBL)       United Nationalist Democratic Organization (UNDO)

Bilde Navn
(født-død) 		Embetstid Parti
Apolinario Mabini
(1864–1903) 		2. januar 1899–7. mai 1899 Uavhengig
Pedro A. Paterno
(1857–1911) 		8. mai 1899–13. november 1899 Uavhengig
Embetet avskaffet 1899–1978
Ferdinand E. Marcos
(1917-1989) 		12. juni 1978–8. april 1981 KBL
Cesar E.A. Virata
(1930–) 		8. april 1981–25. februar 1986 KBL
Salvador H. Laurel
(1928–2004) 		25. februar 1986–25. mars 1986 UNIDO
Presidentsystem 1986–
Ifølge forfatningen av 1987 er presidenten både statssjef og regjeringssjef

Fotnoter[rediger | rediger kilde]

Type nummerering
  1. ^ Originaltekst: The Prime Minister shall appoint the heads of bureaus and offices, the officers of the armed forces of the Philippines from the rank of brigadier general or commodore...

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Tittel IX, artikkel 73. Filippinenes forfatning av 1899
  2. ^ Guevara 1972, s. 81
  3. ^ Guevara 1972, s. 82
  4. ^ Hunt & Levine 2012, s. 47
  5. ^ Borthwick 2018, s. 198
  6. ^ «Treaty of Peace Between the United States and Spain; December 10, 1898». Yale. 2009. Besøkt 14. april 2011. 
  7. ^ Guevara 1972, s. Appendiks G-1
  8. ^ Guevara 1972, s. 236
  9. ^ Tucker 2009, s. 352
  10. ^ Keat 2004, s. 804
  11. ^ a b Tucker 2009, s. 466
  12. ^ a b Mojares 2006, s. 25
  13. ^ Kalaw 1927, s. 199–200
  14. ^ Mojares 2006, s. 26
  15. ^ Tucker 2009, s. 346
  16. ^ Mojares 2006, s. 31
  17. ^ a b Celoza 1997, s. 60
  18. ^ a b Taylor & Francis 2004, s. 3408
  19. ^ Teehankee 2006, s. 160
  20. ^ «Progressive Leader of the Philippines, Cesar Virata WG 1953». The Wharton School, University of Pennsylvania. Arkivert fra originalen 2. mai 2011. Besøkt 14. april 2011. 
  21. ^ Case 2002, s. 217
  22. ^ Celoza 1997, s. 75
  23. ^ Steinberg 2000, s. 153
  24. ^ «Philippines: Historical Overview» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) 22. mars 2012. Besøkt 5. juni 2012. 
  25. ^ Artikkel IX, seksjon 3. Filippinenes forfatning av 1973
  26. ^ Artikkel VIII, seksjon 4. Filippinenes forfatning av 1973
  27. ^ Artikkel XIII, seksjon 2. Filippinenes forfatning av 1973
  28. ^ Pomeroy 1992, s. 263
  29. ^ Artikkel IX, seksjon 9. Filippinenes forfatning av 1973.
  30. ^ Artikkel IX, seksjon 4. Filippinenes forfatning av 1973
  31. ^ Artikkel IX, seksjon 5. Filippinenes forfatning av 1973
  32. ^ Artikkel IX, seksjon 10
  33. ^ Artikkel IX, seksjon 11. Filippinenes forfatning 1973
  34. ^ a b Artikkel IX, seksjon 12. Filippinenes forfatning av 1973
  35. ^ Artikkel IX, seksjon14. Filippinenes forfatning av 1973
  36. ^ Artikkel IX, seksjon 15. Filippinenes forfatning av 1973
  37. ^ Artikkel IX, seksjon 16. Filippinenes forfatning av 1973
  38. ^ Artikkel VII, seksjon 10. Filippinenes forfatning av 1935

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Filippinenes_statsminister&oldid=24411260»