Apolinario Mabini

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Apolinario Mabini

Apolinario Mabini y Maranan (født 23. juli 1864 i Tanauan (barrio Talaga), Batangas, Filippinene, død 13. mai 1903 i Manila) er en filippinsk nasjonalhelt som forfattet konstitusjonen for den kortlivede første filippinske republikk av 189899.

Bakgrunn og virke[rediger | rediger kilde]

Apolonio Mabini kom fra fattige kår og var sønn av Inocencio Mabini and Dionisia Maranan. Han fikk sin første skolegang i Tanauan i Batangas, under en lærer ved navn Simplicio Avelino. Senere fortsatte han på en skole ledet av den dyktige pedagog og katolske prest Valerio Malabanan. Han studerte deretter ved Colegio de San Juan de Letran i Manila i 1881, og var så i 1882 og 1883 i Bauang. Så returnerte han til Manila og tok et kurs i filosofi 188384. I 1885 og 1887 var han i Lipa i hjemprovinsen Batangas, og tok der bakkalaureat (Bachilles en Artes) og utdannelse til høyskolelærer. Deretter, fra 1888 studerte han jus ved Santo Tomás-universitetet i Manila, hvor han tok juridisk eksamen i 1894.

Hans mor hadde villet at han skulle bli prest, men han ville kjempe for de fattige som jurist. I 1896 ble han syk av noe som raskt skulle frata ham førligheten i bena. Da den filippinske revolusjon utbrøt i august samme år, mistenkte de spanske myndigheter ham for på en eller annen måte å være involvert, og arresterte ham i juli. Da de skjønte at han var lam fra livet og ned innså de at han ikke hadde vært med på noen kamper, og løslot ham og sendte ham istedet til sykehuset San Juan de Dios, i juni 1897.

Mabini var likevel ikke uten bånd til nasjonalistene, for han hadde vært medlem av Jose Rizals La Liga Filipina og hadde arbeidet i det stille med reformforslag.

I juni 1898, mens han ferierte i Los Baños i provinsen Laguna, sendte revolusjonslederen general Emilio Aguinaldo bud på ham. Det tok hundrevis av menn å bære ham etter tur i hengekøyen fra Los Baños til Cavite el Viejo, der Aguinaldo hadde sitt hovedkvarter.

Mabini ble en av general Aguinaldos fremste rådgivere i 1898. Han skrev forslag til dekreter og til en filippinsk konstitusjon. Han la også planer for overgangsregjeringen. Han ble statsminister og utenriksminister da Filippinenes første regjering ble satt sammen i januar 1899.

Amerikanerne tok ham til fange i desember 1899, under den filippinsk-amerikanske krig, men satte ham fri etter en stund. I januar 1901 sendte de ham likevel i eksil til Guam. Der skrev han sine memoarer, La Revolucion Filipina, som ble utgitt etter hans død. I boken gir han Aguinaldo skylden for at revolusjonen ikke førte frem, og anklager ham for å ha stått bak dødsdommen mot Andres Bonifacio i 1897 og mordet av general Antonio Luna i 1899.

Han fikk lov til å vende tilbake til hjemlandet på den betingelse at han avla en troskapsed til USA, noe han gjorde den 26. februar 1903.

Den 13. mai 1903 døde han av kolera i Manila, muligens etter å ha drukket ubehandlet carabao-melk.